Med aktiv laurbærhvilemelding

Svevende på kritikerjubel og salgssuksess for «Munch» tillater Steffen Kverneland seg noen tilbakelente sommerdager. Men han jobber hele tida, likevel.

SOMMERBLID:  Steffen Kverneland kan bevilge seg litt sommerlig tilbakelenthet etter «Munch»-suksessen, men har ikke parkert kreativiteten helt selv om sola skinner og kvikksølvet stiger. FOTO: TERJE MOSNES
SOMMERBLID: Steffen Kverneland kan bevilge seg litt sommerlig tilbakelenthet etter «Munch»-suksessen, men har ikke parkert kreativiteten helt selv om sola skinner og kvikksølvet stiger. FOTO: TERJE MOSNESVis mer

-MOTTAKELSEN av «Munch» har vært sånn som jeg bare har kunnet drømme om. Happy days, det er helt uvirkelig, sier tegneserieskaper og bildekunstner Steffen Kverneland, myser mot sommersola og stuer unna en mobiltelefon som er ny og fortsatt litt for full av mysterier til å være en god følgesvenn.

Mobilherket er til å bære. Midt i heitaste Munch-slåtten har Kvernelands tegneseriebiografi om den utstillingsombruste 150-årsjubilanten sendt turtallet til himmels hos både kritikere og kjøpere, og alt det positive oppstyret har fått klassikeramputør og Kanon-lader Kverneland til å bevilge seg selv en aktiv læurbærhvilemelding, dog med begrenset varighet.

Masse ideer
—Joda, jeg lar ting synke og modne litt nå, sier han, men vedgår i samme åndedrett at hodet er fullt av ideer, luftslott og mulige prosjekter.

—Mer Munch?

—Det er mye dramatikk ved Edvard Munchs liv som jeg ikke er borti i «Munch», så hvis jeg får ånden over meg, er det mer enn nok å ta fatt i til et bind to. Men jeg har ikke bestemt meg, det kan hende at jeg kommer til å pusle litt med en Hamsun-antologi eller kanskje begynner med fiksjon igjen, vi får se.

Jeg føler at det er helt åpent nå og at jeg har masse ideer, men jeg kan ikke gjøre alt, må bare ta det som tvinger seg fram.

Det er ekstremt krevende å lage tegneserier, spesielt på den måten jeg arbeider, så skal jeg lage noe som har et visst format over seg, må jeg faen meg mene det 100 prosent og ha lyst til å drive med akkurat dét i mange år framover. Så jeg tror jeg skal kose meg med å lage noen småting først, jobbe litt med noen utkast og skisser, lese meg opp på ting og se hva som skjer. I hodet mitt er jeg jo egentlig på jobb hele tida, ellers ville jeg komme til å kjede meg.

Kommunisere
Etter at han kom til Oslo fra hjembyen Haugesund for drøyt 25 år siden, har Steffen Kverneland knapt kjedet verken seg selv eller andre med sitt stadig mer karakteristiske bilde/tekst-uttrykk.

Snarere har han gledet flere og flere og bekrefter glatt at han alltid har tegnet og skrevet for å kommunisere.

—Jeg begynte å tegne tidlig og var flink, og som unger flest var jeg veldig glad i skryt, begynner han. —I den alderen der de fleste barn slutter å tegne, fortsatte jeg, jeg ville ha mer skryt, og jo mer du tegner, jo flinkere blir du. Det er en slags oppadgående spiral, og den har jeg på en måte vært i hele livet.

ERKLÆRING:  Den store Edvard i aksjon, slik Steffen Kverneland ser ham i suksessboka «Munch». (Gjengitt med tillatelse).
ERKLÆRING: Den store Edvard i aksjon, slik Steffen Kverneland ser ham i suksessboka «Munch». (Gjengitt med tillatelse). Vis mer

—Alltid ute etter mer skryt?

—Nei, ikke det. Men hensikten har alltid vært at det jeg lager skal bli lest og satt pris på. Jeg har aldri forsøkt å bli «bredest» mulig, men folk av min sort, folk med min smak — dem vil jeg gjerne treffe. For meg er det å lage tegneserier en henvendelse, ikke terapi eller noe jeg driver med i et vakuum.

Berlin-drama
—Du er så innstilt på å kommunisere at du nylig holdt på å skjenke en bunke Kverneland-originaler til allmennheten i Berlin uten egentlig å ville det?

—Krise! Mareritt! Kanon-kollega Lars Fiske og jeg var på en liten turné, først til Humboldt-universitetet i Berlin, der vi skulle forelese om hvordan vi samarbeider, deretter til München og en tegneseriefestival der noen av originaltegningene mine til «Munch» skulle stilles ut.

Da vi kom fram til Berlin etter en lang, kjedelig reise og lite søvn, satte vi oss på en uterestaurant like ved hotellet og tok en øl, for liksom å lande. Vi tok en øl til, ikke at vi ble fulle eller noe sånt, men idet vi kommer til leiligheten, sier Lars: «Hvor er originalene dine, da?»

Å faen! Jeg sprang ut og lette på kafeen, men posen med originalene var borte.

Saken ble anmeldt til politiet, men jeg regnet med at de bare ville hive anmeldelsen i bøtta i det øyeblikket jeg var ute av kontoret. Heldigvis var bildene skannet inn for den tyske utgivelsen, så forlaget fikk ordnet utskrifter som på en måte reddet utstillingen.

Erle Marie Sørheim, litteraturanmelder i Dagbladet, bodde i Berlin og fikk høre om dette da vi traff henne. Hun syntes det var fælt, begynte å sjekke på nettet og oppdaget at med tysk grundighet ble alle hittegodsfunn lagt ut. Etter noen dager dukket det opp melding om at det var funnet «ein Duty Free Plastiktüte mit Aquarellen» i den gata der vi hadde sittet, og i den posen lå alle originalene pluss taxfree-sigarettene mine. Lykke! Ingenting var borte, Berlin må være verdens ærligste by. Nå er «my lost babies» hentet hjem til Norge med kurér, det vil si foreldrene til forleggeren min som tilfeldigvis var i Berlin. Truth is stranger than fiction!

50-årskrise
—Du er 100 år yngre enn Edvard Munch og har hatt om lag fem måneder på å venne deg til å være 50 år. Hvordan går det?

—Jeg tenker ikke på det lenger.

—Tenkte du på det lenge?

—Ja! Særlig i tida før selve 50-årsdagen. Jeg grudde meg. På 49-årsdagen min hadde jeg blant flere yngre invitert to kamerater som er i 60-åra, forfatteren Ragnar Hovland og tegnerkollega Rune Johan Andersson, og jeg sa til dem at jeg aldri hadde hatt noen 40-årskrise, men at jeg grudde meg til å bli 50.

«Å ja,» sa de, «å ja, det er 50 som er krisa, vet du. Det er grusomt. Helt jævlig.»

Jeg tror ikke de kødda heller, de virket helt oppriktige, og jeg syntes det slo til, spesielt i den siste måneden før 50-årsdagen og i måneden etter...50 hørtes så gammelt ut for meg. Nå har jeg vendt meg til det, det er ikke så farlig.

Hadde jeg levd i en annen kultur, for eksempel steinalderkulturen, ville jeg ikke engang ha visst hvor gammel jeg er. Med mindre jeg hadde havnet under torva veldig tidlig, ville jeg som 50-åring ha vært en sånn ærverdig vismann, en gammel knark som visste alt. Ikke hadde jeg hatt speil og sett rynkene, heller, så alder er noe veldig abstrakt. Egentlig er det bare tall.

DISIPLIN: Steffen Kverneland har streng arbeidsdisiplin og befinner seg gjerne i «bobla» - dyp konsentrasjon om jobben - mange timer hver dag. Produksjonen hans er omfattende gjennom mer enn 20 år, men i sommer innvilger han seg litt tid til å hvile på laurbærene etter «Munch»-biografien. FOTO: TERJE MOSNES
DISIPLIN: Steffen Kverneland har streng arbeidsdisiplin og befinner seg gjerne i «bobla» - dyp konsentrasjon om jobben - mange timer hver dag. Produksjonen hans er omfattende gjennom mer enn 20 år, men i sommer innvilger han seg litt tid til å hvile på laurbærene etter «Munch»-biografien. FOTO: TERJE MOSNES Vis mer