Med Andre Ord

Ideenes vandring i historie og geografi er så forunderlig at selv ikke despoter og tyranner kan overskue dem.

I DAG ER DET

110 år siden Kinas siste, store keiser, som også var en av det forrige århundrets aller største despoter, ble født. Mao Zedongs virke og virkning står i globaliseringens tegn. Ja, han er lik et brennglass der stråler samles og spres - tilsynelatende like absurd begge deler. Riktignok henviste han som ble kalt «Den store rormann», selv til Kinas første keiser, Quin, som et av sine forbilder. Han samlet Kina til ett, sentralisert rike omkring 200 f.v.t. Men Maos egen sentralistiske og diktatoriske politikk var inspirert av Karl Marx, en sein utløper fra den jødisk-kristne tradisjonen.

TROSS SIN

religionskritikk sto Marx solid plantet i en forståelse av historien som ser den som en langsom, men ubønnhørlig vandring mot et lyst og gledelig mål. Maos marxisme var imidlertid blitt knadd inn i bysantinske former av Vladimir Lenin og Josef Stalin, noe som ikke gjør det mindre underlig at en religiøs og seinere filosofisk retning med opphav i Midtøsten skulle slå rot i en av verdens eldste og mest lukkete kulturer. Men så er da også ideenes vandring og gjensidige inspirasjon globaliseringens klareste og eldste uttrykk.

I MAOISTISK

tapning skulle dette idékonglomeratet komme til å ryste det smule kulturliv som for 30- 40 år siden fantes i vårt land, et land som er like fremmedartet i forhold til Kina som Jødeland er for Midtens rike. Da den norske maoistbevegelsen var på sitt høydepunkt, var det likevel som om noen i Norge fornemmet dens mer hjemmekjente røtter - hvorfor skulle de ellers velge å feire Maos fødselsdag i stedet for julaften? Kan det være at det var denne ørlille, idéhistoriske forbindelsen som forklarer at så mange hjerter ble satt i brann av den kinesiske keiseren i vårt puritanske land? I alle fall var det ikke få i min generasjon som leste «Maos tanker» mens det som i tenkerens hjemland ble kalt «Mao Zedongs tankekurs», nemlig fengslene, ble fylt av annerledes tenkende.

«LA HUNDRE

blomster blomstre!» var et slagord som begjærlig ble grepet av flere av mine venner, uten hensyn til at det opprinnelig var Maos reaksjon på avsløringene av Stalins grusomheter under den 20. partikongress i 1956: Han ville komme kritikerne i forkjøpet ved å «lure slangen til å stikke hodet ut av hulen». Her hjemme var det langt mer fredelige dyr som i ly av slagordet stakk hodet fram - med atskillig bedre resultat. For Mao ristet ikke bare de trærne som allerede var fullvoksne - for å holde oss til det botaniske bildet - men ble en av inspiratorene for en hel serie undergrunnspublikasjoner av dikt, romaner og noveller. «Dikt og datt» het en av dem, den hadde utspring i Forsøksgymnaset, og var åsted for blant andre Lars Saabye Christensens og Niels Fredrik Dahls første litterære forsøk - uten at det skal gjøre dem til maoister. Det blir man ikke av et slagord.

Men følger vi slagordets røtter og virkning, kan vi få øye på en flik av ideenes underlige bevegelse, og de uforutsette bivirkningene som også skaper historie.