Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Med barnet i sentrum

«Problemene oppstår når foreldrene ikke er enige om hvor barnet skal bo. Bør domstolen da kunne idømme delt bosted? Jeg er sterkt i tvil om det.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nye tall fra Rikstrygdeverket viser at fedre er blitt flinkere til å betale barnebidrag. Det er bra. Da er fedre blitt flinkere på enda et område. I løpet av høsten skal regjeringen legge frem forslag til nye bidragsregler for Stortinget. Disse reglene håper vi vil være med på å redusere mange konflikter mellom mor og far etter samlivsbrudd.

Men nye bidragsregler alene løser ikke de problemene som ofte kommer i kjølvannet av et samlivsbrudd. Spørsmål om hvor barna skal bo og hvem som skal ha foreldreansvaret, blir gjenstand for diskusjon og skaper ofte et høyt konfliktnivå. Kan vi gjøre noe for at dette skal bli lettere for barna?

Når mor og far ikke lever sammen, må kontakten med barnet organiseres på en annen måte enn om alle lever i samme familie. Sett med barnets øyne er da to forhold spesielt viktige: Barnet bør ikke brukes i foreldrenes eventuelle konflikt, og barnet bør ha mye tid med begge foreldrene.

Jeg tror de nye bidragsreglene vil virke konfliktdempende. Utgangspunktet er at barn har rett til kontakt med begge foreldrene. Derfor skal begge foreldres inntekt og tid sammen med barnet legges til grunn for beregning av barnebidrag. Å dele et hjem i to betyr økte utgifter. Det betyr at et samlivsbrudd vil øke de økonomiske utgiftene til både far og mor. Noen har nok urealistiske forventninger til de nye reglene. Har både mor og far en stram økonomi i utgangspunktet, vil ikke de nye reglene kunne endre det. Det koster å ha et barn også etter et samlivsbrudd. Men vi må ha regler som innebærer en mer rettferdig og kjønnsnøytral fordeling av utgiftene.

Jeg ønsker at fedre skal tilbringe mer tid sammen med barnet sitt, enten de bor sammen med mødre eller ikke. Fedre representerer noe annet enn mødre, og impulser fra begge hold er viktige for barnets utvikling. Jeg vet at en del fedre svikter sine barn. Jeg vet også at en del mødre hindrer barna i å ha kontakt med far. Og jeg vet det finnes foreldre av begge kjønn som ikke bør ha omsorg for egne barn. Men nye regler må ta utgangspunkt i at de fleste foreldre ønsker det beste for sine barn - på tross av uenighet seg imellom.

Det beste er selvsagt at foreldre innbyrdes blir enige. Vi ser etter hvert mange måter å organisere livet på etter et samlivsbrudd. Noen velger å la barnet bo fast et sted for selv å flytte ut og inn. Andre kjøper en tomannsbolig og andre igjen bosetter seg i nærheten av hverandre. Hvor mye den enkelte er sammen med barnet og når dette skal skje, varierer også i de ulike avtalene som inngås. Det er i dette perspektivet vi må se diskusjonen om i større grad å dele på omsorgen for barn. Å dele på omsorg handler om hvor barnet skal bo og om hvem som skal ta avgjørende bestemmelser på vegne av barnet.

Noen hevder at mye flytting er skadelig for barna. Men bor barnet for eksempel en uke hos hver av foreldrene, blir det færre flyttinger og avreiser enn om den ene skal ha tradisjonell samværsrett annenhver helg og en dag i uka. Forskning er heller ikke entydig på dette området. Forutsetningen for delt bosted må være at foreldrene velger å bo i nærheten av hverandre.

Problemene oppstår når foreldrene ikke er enige om hvor barnet bør bo. I dag kan den forelderen barnet bor hos fritt flytte med barnet og sånn sett gjøre samvær vanskelig. Dette har vist seg å skape konflikter. Lange og kostbare avstander kan være et hinder for barns kontakt med en av foreldrene. Bør domstolen da kunne idømme delt bosted? Jeg er sterkt i tvil om det. Å idømme delt bosted innebærer at samarbeidet starter på bakgrunn av en rettssak. Det er neppe et godt utgangspunkt for det tette samarbeidet delt bosted innebærer. En annen mulighet er at delt bosted blir det naturlige utgangspunktet ved et samlivsbrudd. Da vil fortsatt foreldrene kunne enes om andre ordninger, men dersom foreldrene ikke aksepterer delt bosted eller blir enige om andre løsninger, må saken avgjøres av fylkesmannen eller domstolen. Dersom foreldre før et samlivsbrudd vet at utgangspunktet er at barnet skal bo like mye hos hver av foreldrene, vil kanskje noe av kimen til konflikt forsvinne. Om en av foreldrene velger å flytte så langt vekk fra barnet at delt bosted ikke lar seg gjennomføre, vil samtidig den forelderen måtte si fra seg sin del av delt bosted. Det vil i så fall bli en konsekvens av den voksnes valg.

Felles foreldreansvar er ikke det samme som delt bosted. Foreldreansvar handler om hvem som skal kunne ta avgjørelser for barnet i personlige forhold. Eksempler på slike beslutninger er passutstedelse, valg av skole og medisinske inngrep. Foreldrene står i dag fritt til også å avtale foreldreansvaret.

Mor eller far kan også ta avgjørelser over hodet på den andre. Det kan skape konflikter. Slike avgjørelser fattes ikke nødvendigvis i vond mening. Men noen foreldre makter ikke å se den andre partens interesse, og innser ikke at en person de ikke synes var en god samlivspartner allikevel kan være en god forelder. Jeg vet at felles foreldreansvar ikke er en løsning som gir svar på alle spørsmål, og er ydmyk i forhold til andre konklusjoner. Felles foreldreansvar kan også skape konflikter der foreldrene ikke blir enige om viktige beslutninger. Men antallet skilte foreldre som selv velger felles foreldreansvar har økt fra 30% til ca. 90%. Disse foreldrene klarer å ta beslutninger fellesskap. Ugifte fedre kan derimot stå svakere ved samlivsbrudd. Disse har ikke automatisk foreldreansvar. Det er det viktig at ugifte fedre er klar over før et eventuelt samlivsbrudd.

Der foreldrene ikke blir enige om samvær, bosted og foreldreansvar, avgjøres dette av fylkesmann eller rettsapparatet. Dersom mor eller far ikke er uskikket til å ha omsorg for egne barn, innebærer det så godt som alltid at bosted og foreldrerett havner hos mor. Det er på sett og vis forståelig. Fylkesmenn og domstolene har en nærmest håpløs oppgave om de skal forsøke å gradere foreldre som begge er egnet til å ha omsorgen for sine barn. Såkalte objektive kriterier er ikke lette å finne. Hvorvidt foreldre er i jobb, studerer, hvordan de bor og den enkeltes økonomi kan ikke være avgjørende. Barns omsorg sikres først og fremst gjennom foreldrenes skikkethet, ikke gjennom økonomi, boligstandard og eventuelle yrke. Da gjenstår en førende struktur: kjønnsrollenes historiske betydning. Dersom vi aksepterer at farsrollen er like egnet til å gi omsorg som morsrollen og at lovverket skal være kjønnsnøytralt, skal vi da si oss fornøyd med en slik praksis?

Mange hevder med rette at far har vært lite flink til å utvikle sitt omsorgspotensial. Det brukes nå som argument mot at far i større grad skal delta i omsorgen for sine barn etter et samlivsbrudd. Hvorfor skal han komme etter samlivsbruddet når han ikke stilte opp før? Men er dette de samme fedrene? Skal enkelte fedres manglende ansvar for egne barn ramme dem som vil ta ansvar?

Vi har ca. 110000 enslige forsørgere i Norge. Ca. 90% av disse er kvinner. Hvor er fedrene til disse kvinnenes barn? Noen er kanskje døde, andre er ukjente, noen er kanskje fysisk forhindret fra å stille opp for sine barn og andre nekter å stille opp. Den sosiale aksepten av den siste gruppens beslutning lar seg bare forsvare i et samfunn der menns fraskrivelse av ansvar for sine barn stilltiende aksepteres.

Undersøkelser tyder på at ca. 75% av enslige mødre har fedre med samværsrett. Større fordeling av omsorg i betydningen tid og ansvar, ville innebære mindre utfordringer som enslig forsørger. Delt bosted ville f.eks. bety halv tid til studier eller jobb. Dette ville lette både det økonomiske og det sosiale presset på enslige mødre.

Årlig opplever svært mange barn at foreldre bryter samlivet. Debatten om hvordan deres kontakt med foreldrene skal være, bør ikke bare foregå i de private hjem. Mange meninger må komme frem, og vi må tilstrebe oss på å ha barnets beste som fokus.