Med blikk for ordet

Nielsen behandler billed- messige temaer fra maleri til tegneserier og arkitektur på en helt særegen måte.

BOK: Billedkunstneren John David Nielsen (f. 1938) debuterte i Unge Kunstneres Samfund på midten av 60-tallet. Omtrent samtidig sto han fram som skribent i det legendariske tidsskriftet Kunst etc., som var et bilag til Bonytt men med UKS som ansvarlig for det redaksjonelle stoffet. Publikasjonen ble kortlivet, men Nielsen rakk likevel å få et ry som en særegen stemme når det gjaldt å verbalisere tanker om billedkunst. Seinere har han med ujevne mellomrom levert godt formulerte og tankevekkende bidrag om bilder i høyst ulike publikasjoner. Noen av dem er nå samlet mellom to permer med den typisk nielsen’ske tittelen «Blott til plaisir for en ørkesløs almenhet og andre artikler».

Det er stor tematisk spennvidde i boka, med ytterpunkter som «Billedkunstneren Stabel» og «Er Odd Nerdrum Rembrandt – eller Rembrandt Nerdrum?» Den siste (fra 1976) står seg fortsatt som det mest innsiktsfulle og originale bidraget til en av de mange debattene, som Nerdrum til nå har rukket å reise her til lands. Nielsen så den gang publikums omfavning av nyromantikerens maleri – og kritikernes motsatte holdning – i lys av det dystre faktum, at vi i Norge mangler den museale kunsten som nesten over alt ellers i Europa og USA ville vært en naturlig referanse og målestokk.

Nielsen pekte også riktig på hvordan det her til lands nesten ikke hadde vært eksempler på den Salonkunst, som borgerskapet langt innpå 1800-tallet – da Rembrandt fortsatt var en nesten glemt skikkelse – omfavnet for sin billedmessige motstandsløshet og bekreftende ideologi. «Hos oss mistet salonkunsten sin rang som kunst, før den hadde fått fotfeste», skrev han. Og konkluderte med at «Nerdrum har ikke monopol på Rembrandt».

Et desidert høydepunkt blant Nielsens artikler er hans portrett av kollegaen Johannes Vinjum. Den både innsiktsfulle og innlevende framstillingen av Vinjums person og kunst («mannen og bildene hørte sammen») er noe av det beste jeg har lest på norsk. Han ser så riktig at «Det var en uro i Vinjum som både ytret seg som selvødeleggelse og som direkte uproblematisk tegne- og malerglede». Historien om at tilfeldig besøkende i Vinjums atelier ble bedt om å male på bildene når han sto fast, kan jeg selv bekrefte. Under arbeidet med mitt bidrag til ei bok om Vinjum rakte han meg en brei pensel med et solid kvantum hvit maling på, og oppfordret en skremt skribent om å «korrigere» en av figurene på et lerret som sto uferdig på staffeliet. Dette hadde sammenheng med at hos Vinjum var suverenitet «ledsaget av en fundamental usikkerhet». Men for en fantastisk kunstner han var! «Det er et savn at han er borte» slutter Nielsen. Jeg gir helt uforbeholdent min tilslutning til de ordene.

Nielsen skriver også med sjeldent blikk for den billedmessige siden hos Dagbladets uforliknelige humorist Fredrik Stabel. Og har samme årvåkenhet når det gjelder karikaturkunsten fra den langt mer ukjente Thorgeir Mikkelsen. Videre viser han alternativ viten og ei kritisk klo overfor Tore Rems utvalg av Jens Bjørneboe-brev fra i fjor. Men når John David Nielsen kommenterer debatten om Nasjonalgalleriets omdiskuterte nyopphenging i 2005, er hans syn på den annerledes kompetanse som Sune Nordgren, Vibeke Petersen og Øystein Ustvedt representerer like konvensjonelt som de langt dårligere formulerte veklagene fra Knut Berg og Lars Roar Langslet.