Med Bob Dylan som reisefølge på et sakte tog - gjennom et frossent landskap

Folketomt, men vakkert langs sørlandsbanen.

Meninger

På øret har jeg Bob Dylans «Slow Train Coming». Det passer bra, siden jeg har vindusplass i et tog på vei nordover langs sørlandsbanen denne høstdagen i november. Sola ligger lavt over åsen og kaster sitt lys mot toget, som en skur av brennende spyd fra horisonten. Dylan stemme står i flammer. Han er forvandlet til en profet av den gode gamle sorten: «Man's ego is inflated/his laws are outdated/they don't apply no more/You can't rely no more to be standing around waiting,» synger han fra et sted langt borte, der han ser et annet tog snegle seg gjennom landskapet.

Flere versjoner av Dylans togsang fins på en CD-boksen «Trouble No More», med sanger fra åra 1979–1981. Utenfor toget er landskapet forvandlet til et enormt filigranssmykke. Frosten har fått alt tørt gress, ormeblader, busker og strå til å stivne i hvit glasur. De små vannene vi farer fordi, er totalt frie for krusninger. Når trærne speiler seg i vannflaten, kan man lure på hva som er virkeligheten og hva som er gjenskinnet. Er verden vannrett, eller opp ned? Sola treffer vannflaten i et gyllent punkt, som om lyset stiger fra dypet og opp. Ingenting beveger seg. Stille før stormen? Eller undergangen?

Dylan driver på med sitt: «Fools glorifying themselves, trying to manipulate Satan.» Å manipulere djevelen? Hvordan gjør man det? Grå dis flyter mellom trærne, som ånder fra skjulte sprekker i jordoverflaten. En hoppbakke reiser seg på toppen av en åskam. Et trestillas fra en glemt tid. En menneskebygd dinosaur fra de fryktløse heltenes epoke. Unnarennet ligger som en kurv i landskapet, klar til å ta samle dem opp.

Toget passerer elver og broer, gårder og veier. Hvite kirker stikker sine spir opp mot himmelen. Men ikke et menneske er å se noe sted. Stillheten er nesten nifs. Hvor er alle folka? De er i sangen til Dylan: «Big-time negotiators/false healers and woman haters/Masters of the bluff and masters of the proposition/But the enemy I see wears a cloak of decency/All non-believers and men stealers talking in the name of religion» En forunderlig verden. Vi har plass i komfortvogna. For sikkerhets skyld.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook