Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Med Camilla i salongen

Salongkultur. Ordet dufter av punsj og sigarer, minner om rød fløyel og palmer i potte. For to hundre år siden var salongen borgerskapets og aristokratiets kulturelle samlingspunkt, der samtalen sto i fokus. - Salongen ga kvinnene mulighet til å delta offentlig, og fikk mange av dem til å skrive, sier Torill Steinfeld.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Humanioradager

Hun har forsket på nordisk salongkultur, og skal snakke om denne under årets Humanioradager. Steinfeld, som er kvinneforsker og professor i litteraturvitenskap, påpeker at så å si enhver salong hadde sin vertinne, en kvinne som samlet «interessante mennesker» til regelmessig, selskapelig samvær.

- Det var et poeng at deltakerne skulle være forskjellige, og man kjempet om de beste gjestene. I praksis samlet salongen gjerne kunstnere, vitenskapsmenn, skribenter og diplomater, sier Torill Steinfeld.

At salongen var halvåpen, og i et privat hjem, åpnet muligheter for kvinnene. Den unge Camilla Collett, dengang Camilla Wergeland - som Steinfeld har skrevet en kritikerrost biografi om - deltok bl.a. i salonger i Hamburg. Både som samtalepartner og sangerinne.

- Salongene gjorde stort inntrykk på henne. Den velinformerte, lette samtalen skulle utvikle konversasjonskunst. Opptrednene skulle utdanne et publikum. Salongene viste en utpreget interesse for botanikk og naturvitenskap. De var dessuten et viktig sted for musikken i forrige århundre, en arena før kunsten ble markedsorientert. Man byttet ofte på å opptre og å være publikum.

Opplysningstid

Salongkulturen har røtter tilbake til renessansen, men er på sitt mest blomstrende i opplysningssalongene i Frankrike på 1700-tallet. I Tyskland var salongene mest litterære, i Wien musikalske. Salongenes mest kjente vertinne er madame de Staël, forfatterinnen som hadde sin krets i Genhve. Impulsene gikk fra Kontinentet til Norden. I København samlet man seg om Kamma Rahbek og Friederike Brun. Catharina Kølle samlet «opplyste bønder» i Ulvik i Hardanger, til samtale om avisartikler, der vertinnen hadde understreket viktige avsnitt. I Christiania holdt ekteparet John og Martine Collett salonger i sin engelske hage. Fruen var for øvrig direktrise i byens dramatiske selskap.

- Bernt Anker var også en utmerket «salongvertinne», skjønt gjestene klaget over at han så seg i speilet mens han snakket til dem. Å få en kjønnsblandet forsamling til å fungere, ble regnet som forutsetningen for et kulturliv. Dette var på en tid da det ble arrangert brylluper i Bergen, der bruden var eneste kvinne. Salongene skulle ikke være middager eller drikkelag: Det ble gjerne servert te, kavringer, mandler og rosiner.

Herrene savnet nok de mer løsslupne drikkelagene, tror Steinfeld, men salongene ga kvinnene nye muligheter. Man inviterte ofte noen eteriske, unge damer som skulle synge arier fra parisiske operaer eller bare posere.

- Ida Brun, datter av den danske forfatteren Friederike Brun, var kjent for sine attityder: Hun opptrådte altså som statue. Kvinnerollen i salongen er dermed tvetydig, sier Steinfeld.

Skrev dagbøker

Vertinnen regisserte samværet. Kvinnene deltok i samtalene, men skulle også «forskjønne» salongen med kropp og stemme. Vertinnen kunne lese opp fra dagboka si, eller sirkulere den blant salongens deltakere i en slags lesesirkel, slik Christiane Koren gjorde på begynnelsen av 1800-tallet. Dagboka var en journal, som handlet om hva hun hadde sett, hørt og lest.

- Salongene legitimerte kvinners skriving. De leste opp for sine gjester og fikk dermed uttrykt seg for et publikum som ikke var offentlig. Hva det betydde for Camilla Wergeland, er helt tydelig. Hun leste reisebrev som sirkulerte i hennes salong og forandret holdning til det å skrive. Tidligere var hun jo så forelsket i Welhaven at hun mente han skulle snakke og hun skulle tie, eventuelt synge, sier Torill Steinfeld.

Hun er den norske bidragsyteren i boka «Nordisk salonkultur», og må medgi at Norge ikke akkurat var salongenes høyborg, fattige som vi var både på aristokrati og akademisk miljø.

- Salongene grenser jo mot et vanlig selskapsliv. Overklassen er underforsket i Norge. For meg var det morsomst å undersøke Christiane Kohrens miljø. Hennes hjem ble et samlingssted for Eidsvolds-mennene rundt 1814, og dagbøkene hennes gir oss et innblikk i kretsen. Kjønnsdiskusjoner var vanlige. Må kvinnene stå som «får på et marked og la seg ta» eller kan de sette seg hvor de vil i selskaper? Kan kvinner publisere?

Det er spennende å følge debattene, sier Torill Steinfeld, som mener det ligger bunker av brev og dagbøker og venter på den som vil forske videre.

VILLE SKRIVE: Camilla Collett endret syn på det å skrive gjennom de litterære salongene, sier Torill Steinfeld.