Med Coltrane som helgen

SAN FRANCISCO (Dagbladet): Søndag morgen i 351 Divisadero Street, i utkanten av Haight Ashbury-strøket i San Francisco. Mellom noen butikker ligger et lite gudshus inneklemt, merket «St. John's African Orthodox Church».

Menighetens biskop, Franzo W. King, har nettopp holdt sin preken. Det er klart for gudstjenestens annen avdeling.

Inne i det trange, røkelsesduftende menighetslokalet sitter en blanding av turister og lokale kirkegjengere. Oppe ved alteret står et trommesett.

Langs veggene henger store, fargesprakende ikonmalerier, portretter av menighetens helgen: the late, great John Coltrane. På bildene slår flammene ut av saksofonen hans.

Biskop med trøkk

Biskop King kommer ut fra et forheng bak alteret. Han har med seg en gyllen saksofon og begynner å blåse, en sterk og melodiøs solo. En ung gutt tar plass bak trommesettet. En kvinne setter seg ved pianoet. En vakker jente pakker ut en elektrisk bass og plugger den til et forsterkeranlegg.

En saksofonist nummer to - iført prestekjole - gjør seg klar til å spille duett med biskopen. Langs benkeradene reiser enkelte av de besøkende seg; de har også med tromboner, saksofoner, fløyter, feler, bongotrommer, tamburiner.

Halleluja

Det er klart for menighetens ukentlige jam session - en hyllest til St. John. På et gitt signal dundrer rytmeseksjonen inn i musikken. Folk danser og svetter og svinger på kroppen i jubel. King spiller så det blafrer i prestekjolen. Gulvet rister. Tre kvinner trer opp foran mikrofonen og svarer på biskopens melodier med et energisk hallelujakor.

Noen kommer hit for å tilbe det guddommelige, andre for å lytte til en heidundrende, gratis jazzkonsert. Som Coltrane selv uttrykte det: «Måtte fred og kjærlighet og fullkommenhet gjennomstrømme hele skaperverket, O Gud.» Konserten varer i tre, fire timer. Folk ramler ut, svette og svimlende. Hvis Gud ser dem, kan han i hvert fall slå fast at han også er jazzsaksofonistenes Herre.