EGEN STEMME: Den 30-årige Kjersti Annesdatter Skomvold finner i sin debutroman en helt egen stemme til en gammel kvinne. Foto: Krister Sørbø
EGEN STEMME: Den 30-årige Kjersti Annesdatter Skomvold finner i sin debutroman en helt egen stemme til en gammel kvinne. Foto: Krister SørbøVis mer

Med denne boka vant hun Vesaas' debutantpris

Fundamentalt om liv og død fra Kjersti Annesdatter Skomsvold (30).

||| BOK: «Jeg identifiserer meg med bananen, for ikke bare er jeg krum, jeg har jo også blomst uten kjønnsorganer og frukt uten frø, og er derfor etter Buddhas meningmeningsløs.»

Gamle Mathea bekymrer seg for nettopp dette: At livet hennes kanskje har vært uten betydning, og at ingen vet at hun har levd. Derfor trasker hun ned til plenen mellom blokkene og graver ned en tidskapsel. Hun våger seg ut blant folk, og prøver til og med å snakke med noen. Dét er en stor prestasjon for en somhar levd brorparten av livet innenfor leilighetens fire vegger.

This is the endAlderdommen — ensomheten, isolasjonen og dødens nærvær — kan virke som et uvanlig temavalg av en ung forfatter, men er det ikke. De siste årene er det kommetflere gode fortellinger som formulerer det skrekkelige og fascinerende ved å nærme seg slutten. To av romanene er skrevet av Solveig Moen Rusten og Gøhril Gabrielsen. Særlig sistnevnte har noe av det halvskjeve og absurde som også preger Kjersti A. Skomsvolds debutroman.

Originaliteten i «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg» ligger derfor ikke primært i temaet, men i beskrivelsen av Matheas måte å være i verden på. Hun har sosial angst, er en kløpper til å åpne dorullen uten å lage en eneste rift, og har en pose med andres tenner i skuffen ... Hun har elsket — ektemannen — som heller ikke var helt A4. I dagene som skildres gjør Mathea opp status, og serverer bilder fra det barnløse ekteskapet, fra livet med den fordomsfulle hunden Stein og tilværelsen med konversasjonsfrykt.

Sette sporDet tar litt tid før Skomsvold sannsynliggjør at historien er solid nok, og at romanen er mer enn en verbal oppvisning i ikke-handling. Men leseren trekkes gradvis sterkere inn i fortellingen av flere grunner — fordi Skomsvold skaper en skikkelse som er bedårende absurd i språk, tanke og handling, og fordi boka på sitt helt eget vis utforsker fundamentale problemstillinger: Hvordan forberede seg på døden, hvordan nå fram til de andre, og hvordan sette spor når man hele livet har vært usynlig.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 31. august 2009.

Med denne boka vant hun Vesaas' debutantpris