||| BOK: «Jeg identifiserer meg med bananen, for ikke bare er jeg krum, jeg har jo også blomst uten kjønnsorganer og frukt uten frø, og er derfor etter Buddhas meningmeningsløs.»

Gamle Mathea bekymrer seg for nettopp dette: At livet hennes kanskje har vært uten betydning, og at ingen vet at hun har levd. Derfor trasker hun ned til plenen mellom blokkene og graver ned en tidskapsel. Hun våger seg ut blant folk, og prøver til og med å snakke med noen. Dét er en stor prestasjon for en somhar levd brorparten av livet innenfor leilighetens fire vegger.

This is the endAlderdommen — ensomheten, isolasjonen og dødens nærvær — kan virke som et uvanlig temavalg av en ung forfatter, men er det ikke. De siste årene er det kommetflere gode fortellinger som formulerer det skrekkelige og fascinerende ved å nærme seg slutten. To av romanene er skrevet av Solveig Moen Rusten og Gøhril Gabrielsen. Særlig sistnevnte har noe av det halvskjeve og absurde som også preger Kjersti A. Skomsvolds debutroman.

Originaliteten i «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg» ligger derfor ikke primært i temaet, men i beskrivelsen av Matheas måte å være i verden på. Hun har sosial angst, er en kløpper til å åpne dorullen uten å lage en eneste rift, og har en pose med andres tenner i skuffen ... Hun har elsket — ektemannen — som heller ikke var helt A4. I dagene som skildres gjør Mathea opp status, og serverer bilder fra det barnløse ekteskapet, fra livet med den fordomsfulle hunden Stein og tilværelsen med konversasjonsfrykt.