Med døden til følge

Ukonvensjonell og sterk

Film: Nylig krevde kampen mellom protestanter og katolikker enda flere liv i Nord-Irland. Konflikten synes endeløs – og på et slags makabert vis gir de siste hendelsene dette dramaet ny aktualitet. «Hunger» handler om Bobby Sands, IRA-medlemmet som fikk martyrstatus hos noen, ble forbannet av andre – men fikk uansett satt «saka» på dagsordenen verden over da han sultet seg til døde for 28 år siden. Hvis du forventer et tradisjonelt dramaet om Nord-Irlandkonflikten, finner du det ikke her. Måten historien blir fortalt på er høyst ukonvensjonell – og det gjør «Hunger» både til en uvanlig film – og en uvanlig sterk filmopplevelse.

Dialogfattig

Regidebutant Steve McQueen, som for øvrig er etablert som billedkunstner, er gjerrig med informasjon i form av ord. Med et viktig unntak midtveis, en lang dialog mellom Sands og en prest i fengselet – nesten en slags «film i filmen» – er «Hunger» svært dialogfattig. Kamera blir den tause betrakteren som verken fortegner eller fortolker, men som rett på og ubarmhjertig observerer. McQueen han har også et godt øye for detaljer og en vilje til å la dem tale for seg. Det etableres allerede i åpningssekvensen der en mann gjør seg klar til å gå på jobb. Nærbilder av hendene hans avslører at knokene nylig har hatt nærkontakt av lite hyggelig type. Når han rutinemessig sjekker undersiden av bilen før han setter seg inn og kjører av gårde, aner man hva det dreier seg om. Like etter, når han trekker i uniform og gjør seg klar til nok en dag på jobb i fengselet, faller bitene på plass.

Blodige knoker

Hovedpersonen Bobby Sands – overbevisende portrettert av Michael Fassbender – kommer inn i historien noe seinere, sittende naken i en celle der veggene er dekket av avføring. Dette var ledd av en protestaksjon da IRA-fangene ble behandlet som vanlige kriminelle, uten privilegiene som følger med å være krigsfanger, som de sjøl mente de var. Fengselslivet er beskrevet i all sin gru. Her er lange, nesten meditative sekvenser, avbrutt av brutale møter med gummikøller, støveltupper – og blodige knoker.

Slik jeg ser det er det ingen helter eller skurker i «Hunger». Filmen tar ikke side, den bare konstaterer at i gitte situasjoner kan mennesker oppføre seg som uhyrer. Både innenfor og utenfor murene. Den har vunnet en rekke priser og regissør McQueen ble tildelt Camera d’or i Cannes i fjor. Men filmen vil aldri bli noen publikumssuksess. Til det er den rett og slett for ubehagelig å overvære. Men den gjør inntrykk. Inntrykk som sitter lenge.