Med dødsforakt

Det er ikke mange bøker som har gjort et like sterkt inntrykk på meg som det Kurt Vonneguts roman «Slakterhus 5» i sin tid gjorde.

Men at jeg er en håpløs Vonnegut-fan, det visste jeg ikke før jeg leste årets roman, «Tidsskjelv».

Hans forfatterskap er godt dokumentert på norsk. «Slakterhus 5» forelå på norsk allerede i 1970. En rekke oversettelser har fulgt. Nå har Vonnegut skrevet sin 14. og, ifølge ham selv, siste roman. Og det er bare én ting å si: Fordømt praktfullt.

Han er en av de underligste forfattere jeg kan tenke meg, full av overraskelser og tilsynelatende innfall. I årets roman har han, stadig ifølge ham selv, kokt sammen de beste restene av et mislykket romanmanuskript. Resultatet er blitt en intelligent, sjenerøs, heseblesende og suverent komponert blanding av minner, kommentarer, førsteklasses ljug, dårlige vitser, litterær lek og den lille fortellingen om tidsskjelvet som 13. februar 2001 skrudde tida tilbake til 17. februar 1991. I disse ti årene levde verdens befolkning sine liv i reprise. Alt gjentok seg, uten at man behøvde å gjøre noe for å få ting til å skje, og ingenting kunne gjøres annerledes. Da vi alle våknet opp fra vårt tiår på autopilot og plutselig gjenvant vår frie vilje, måtte naturligvis mye skje. Kaos! Og boka tar utgangspunkt i Vonneguts alter egos, utsolgt-fra-forlaget science fiction-forfatteren Kilgore Trout, opplevelser da dette inntraff.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sorg

Jeg vet ikke om mange forfattere som beveger seg like suverent og fritt i sine egne fiksjoner som Vonnegut. Han fornekter seg aldri, og tillater seg nesten hva det skal være, men det lekne smilet er som klovnemasken, det skjuler en stor sorg. Eller som han skriver om Kilgore Trout: Det var slik han var i alt han skrev: lystig sorgtung. For med sin siste roman har Vonnegut levert en både vakker, vittig og dypt pessimistisk avskjedsforestilling.

Det er snakk om en gammel manns sorg. Kurt Vonnegut (f. 1922) har sitt eget liv og mange døde venner å minnes, og han har rukket å se nye generasjoner fortsette i de samme blindsporene som hans egen. Mange vil innvende at vi ikke trenger flere pessimistiske romaner skrevet av pessimistiske, gamle menn. Men én ting kommer vi ikke forbi: Litteraturen befinner seg i en dyp krise, også her hjemme, ganske enkelt fordi forsvinnende få gidder å lese bøker annet enn som underholdning. Dette kan man utmerket godt forholde seg til som strutsen. Men for et menneske som har brukt sitt liv på å skrive bøker, bør denne erkjennelsen få konsekvenser.

Slyngel

Hos Vonnegut har denne erkjennelsen resultert i en roman som ikke likner noe annet. Nå er ikke det noe nytt, og jeg skal ikke påstå at han har skrevet sin generasjons testamente, eller noe liknende. Men han har skrevet en roman som på mesterlig vis forteller leseren (de få som ennå finnes) at en roman er en roman er en roman, og i dette tilfellet en hyllest til mennesket, vår fantasi og den menneskelige bevisstheten, et sluttpoeng Vonnegut på ekte Vonnegutsk vis lar oss få helt til slutt i Kilgore Trouts takketale. Hva du ønsker å få ut av boka, er noe du selv må finne ut av, og du løper en viss risiko, for Vonnegut skriver bøker som vrir litt på din egen bevissthet. Det forutsetter imidlertid at du først leser boka.

Kurt Vonnegut er uten tvil en litterær slyngel full av dødsforakt. Han er en så begavet slyngel at det er en gru, og man griper seg selv i å tenke at det er en lettelse at det fremdeles finnes kunstneriske begavelser som velger å kaste bort livet sitt på å skrive romaner.