Med Donald på hjernen

Første årgang besto av ett blad: et hefte med en forside som nærmest er blitt et ikon, et symbol på tegneserienes inntogsmarsj i etterkrigs-Norge. Donald entret Norge på tampen av året 1948. I 1949 kom tolv nummer. Etter hvert kom vanlig Donald og spesialhefter annenhver uke. Etter nesten ti år, 3. september 1958, kom «Donald & Co.» hver eneste uke. Slik har det vært siden. Litt i overkant av 2500 Donald-hefter har kommet ut i Norge de siste 56 åra.

 Erik Valebrokk, som skriver forord til bind 27 av «Donald Duck & Co. -   de komplette årgangene», nå framme ved 1958, mener overgangen til ukentlig utgivelse er en såpass betydningsfull begivenhet for nasjonen at den burde vært nevnt i den store boka «Århundrets Krønike» (Cappelen, 1988). Han har et poeng. For mange generasjoner nordmenn er barndommen uløselig forbundet med det ukentlig kicket det var å få et nytt Donald-blad i hånda, der den koleriske anda skulle gjennomføre sitt ukentlige ritual: en rutine som besto av ambisjon, overmot og katastrofe -   med en Donald utstyrt med et «følelsesregister like finstemt som et piano», som den chilenske Donald-tegneren Vicar uttrykte det i en samtale vi hadde med ham under Donald Ducks 70-årsjubileum. I tillegg skulle Storeulv jage de tre små griser uten å lykkes. Mikke Mus og Langbein skulle fange skurker, Snipp og Snapp spise nøtter, Petter Smart finne opp nye maskiner. Og så videre. Barn liker repetisjoner. Voksne også.

 For det er neppe unger som kjøper disse dyre nyopptrykkene. Det er folk som har lest disse bladene som barn. Gjensynet med serier og forsider fra en TV-løs fortid utløser merkelige mekanismer i hjernen. Donald er bare porten. Innenfor den bretter hele barndommen seg ut -  som et merkelig fjernt land av eventyr og halvglemte minner.