Med fanden i hælene

Han inngår en pakt med djevelen. Likevel blir han frelst - av et knippe veldreide engler. Magikeren Faust, som levde på slutten av 1400-tallet, er utgangspunktet for en rekke kunstverk i historien. - Men før Goethe ble Faust sendt lukt til helvete, sier Jan Erik Ebbestad Hansen.

Han er professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo, og har beskjeftiget seg med Faust-myten. Den er av kulturens mest seiglivete, og opptrer både i folkeviser, dokketeater, opera, symfonier, film, romaner og skuespill. 11. februar skal Nationaltheatret markere 250-årsjubileet for Goethes fødsel ved å sette opp hans versjon av «Faust».

- Goethe gjorde «Faust» til et humanistisk, optimistisk verk. Han ga det strebende, selvrealiserende mennesket mulighet til frelse, sier Ebbestad Hansen.

- Det grensesprengende er karakteristisk for vår kultur. Atomspaltning, genmanipulering, kloning og romfart er alle faustiske elementer i den moderne verden. Det er også mulig å se en skygge av Faust i oppløsningen av den tradisjonelle familien.

Men hvem var Faust? De fleste har et klarere bilde av hans følgesvenn, Mefisto. Han du vet med én fot og én klov, og gjerne med horn i panna.

Har levd

- Faust var en virkelig person, som levde i Tyskland fra ca. 1480 til ca. 1540. Han var en sjarlatan, alkymist og astrolog, kjent for sin bedragerske natur. Luther fikk høre om ham og sa: «Magikeren Faust er djevelens redskap.» Dermed koples den historiske Faust til djevelen, sier Ebbestad Hansen.

Flere middelalderlegender handler om mennesker som inngår en pakt med djevelen. De bytter sjelen mot jordiske tjenester. På 1500-tallet ble Faust-historien særlig brukt i protestantiske miljøer, til skrekk, advarsel og formaning.

- I 1587 kom den første Faust-romanen, skrevet av en ukjent forfatter. Faust er der en intelligent fyr med en slett karakter, som vender seg mot magien. Hovmotet og nysgjerrigheten bidrar til hans fall.

Boka slutter med at Faust taler til studentene sine i Wittenberg, der han ber dem ta lærdom av den skjebne som venter ham. Om natta hører studentene forferdelige hyl. Neste morgen finner de Fausts lik ille tilredt på søppeldynga.

- Forfatteren ville advare mot den intellektuelle nysgjerrigheten. Det var en reaksjon mot 1500-tallets frigjøring fra teologien, og slik sett et reaksjonært verk, mener Ebbestad Hansen.

Boka ble likevel en formidabel bestselger, oversatt til flere språk. Noen år seinere, rundt 1590, skrev engelske Christopher Marlowe - Shakespeares samtidige - sin versjon.

Pinlig overtro

- Med ham ble Faust verdenslitteratur. Faust ender fremdeles i helvete, men man får storheten i historien, og kan gråte med den fortapte. Engelske teatertrupper tok historien med seg tilbake til Tyskland, hvor den dannet grunnlaget for en lang dokketeatertradisjon. På 1700-tallet syntes man stoffet var pinlig med all sin overtro. Den tyske opplysningstenkeren Gottfried Lessing hadde likevel planer om å skrive et stort Faust-drama, som et tysk motstykke til de franske klassisister. Han holdt på i 20 år uten å lykkes. Men han ville frelse Faust. En ny kulturell situasjon åpnet for det: Det moderne mennesket vokste fram, og godtok ikke lenger teologiens fortolkning av verden.

Goethe skrev på sin «Faust» nesten hele livet. Første del var ferdig i 1808, andre del så seint som i 1831, året før dikteren døde.

- Goethes Faust er en mann som har lest all verdens bøker, men som opplever at den tørre teorien stenger ham ute fra livet. Han ønsker seg erkjennelse og erfaring gjennom handling. Ved Mefistofeles' hjelp forfører Faust Gretchen, selve gudsordet fra landet. Hans streben etter å erobre den store verden, ødelegger henne. En måte å tolke dette på er å se det som en kollisjon mellom det tradisjonelle, føydale samfunnet og dets verdier og borgerskapets nye kapitalisme, sier professoren.

Udødelig sjel

I annen del av dramaet streber Faust etter å grunnlegge lykkelandet. Han dør mens han forestiller seg frie mennesker i et fritt land. Et knippe yppige engler snapper Fausts sjel foran nesa på Mefisto med de berømte ordene: «Den sjel som alltid strekker seg, kan vi befri og lede.» Den som har tenkt seg til Nationaltheatret denne våren, kan for øvrig glede seg til å se engler, «som svever i høyere sfærer», bære bort «Fausts udødelige sjel».

- I vårt århundre er Faust-myten blitt dystrere. «Untergang des Abendlandes» av Spengler er et stort, pessimistisk oppgjør med vår kultur, mens Thomas Manns «Doktor Faustus» angriper kreftene som førte til nazismen og Tysklands sammenbrudd. Verket er en slags motbok til Goethes.

- Hvorfor ble du selv så opptatt av Faust-myten?

- Det begynte på gymnaset da jeg beundret André Bjerkes Goethe-oversettelse. Jeg ble fascinert av tanken om at et liv i utvikling har en slik destruktiv side ved seg, sier Jan Erik Ebbestad Hansen.