Med fast grep om vandringsstaven

«Sannheten er ikke noe som kan stadfestes én gang for alle, den er hele tiden i vekst og forvandling, likesom vårt opphav naturen er det. (...) det er fantasien som er vår guddomsgave, den er uten grenser og foregriper begivenheter som det blir ettertidens sak å bevise og sette ut i livet.»

Slik summerer Juana opp de kjetterske hovedtankene til sin far, glassmakeren, boktrykkeren, legen, den kristnede jøden Isak Juan da Costa i Bergljot Hobæk Haffs seineste roman «Den evige jøde».

At sannheten ikke er én, og at fantasien er en nådegave, er tanker som Haff ikke bare har forkynt, men også praktisert gjennom et langt forfatterskap. Den overskridende fantasiens oppgjør med enhver form for dogmetro går som en rød tråd gjennom hennes verk.

En tviler og en kjetter har hun alltid vært, en forfatter i utvikling og på vandring, en som har prøvd ut ulike posisjoner, både litterært og tankemessig. At hun som forfatter har vært særlig opptatt av 1500-tallet, er derfor helt naturlig. Da begynte man jo for alvor å trekke de religiøse dogmene i tvil samtidig som man stilte seg åpen for nye veier til erkjennelse. Og det er åpenheten, uroen, bevegeligheten, utprøvingene som virker tiltalende på Haff, og som så å si er den bevegende grunn bak hennes skaperkraft. Dette viser seg også i «Den evige jøde», som nettopp har handlingen lagt til 1500-tallet.

Reisende

Isak og datteren Juana er hovedfigurene i et mangslungent galleri av personer av ulike nasjonaliteter som omfatter både høy og lav, jøde og kristen, kjetter og rettroende, kardinal og korrekturleser. Faktiske historiske personer som den flamske maleren Pieter Brueghel og den spanske legen og teologen Miguel de Serveto (som ble brent som kjetter) blander seg med oppdiktede personer, og Haff leder dem med stø hånd på deres reiser i tankenes og geografiens verden.

Både hovedpersonene og svært mange av de andre vi møter, er nemlig reisende, både i konkret og overført betydning.

Oppbruddsmotivet

De vandrer, de krysser landegrenser, de forflytter seg - av lyst eller helst av nødvendighet, diskriminert, forfulgt, tvunget på flukt. Det gjelder især jødene. De er ille sett, enten de har bevart sin jødiske tro eller de har latt seg døpe og omvende til den kristne tro.

For å skjule sin avstamning opptrer Isak og flere andre med skiftende navn og skiftende identiteter. De prøver seg i ulike yrker og knytter mange slags forbindelser. Identiteten blir et lappeteppe, tilværelsen en scene. Det modernes vogge står på 1500-tallet, og Haff har grepet fatt i dette samtidig som hun fastholder den historiske autentisiteten. Motivisk og tematisk knyttes således vandring, oppbrudd, kjetteri, utprøving av nye tanker og spill med identiteter sammen.

Selv kjønnsidentiteten blir satt til å vakle. Av grunner som ikke skal avsløres her, har Isak tvunget sin datter til å forkle seg som gutt, og nettopp den spenning som utløses gjennom dette, fortetter den gjennomgående identitets- og maskeringstematikken, slik forestillingen om Ahasverus, jøden som dømmes til evig vandring, fortetter det gjennomgående oppbruddsmotivet.

Eggende

Alt dette gjenspeiles også i form og komposisjon, med stadig vekslende synsvinkler, skifte mellom 1.- og 3.-personsfortelling, innskutte historier hvis tilknytning til hovedhistorien blir avklart først på et seinere tidspunkt.

Bak dette skjuler det seg personenes vanskeligheter med (men også nødvendigheten av) å bruke ordet «jeg» - et ord som rommer hemmelige farer, fordi den som bruker det, utsetter seg for et altfor sterkt lys. I tråd med dette gjemmer dette «jeg» seg for deretter å komme til syne i en stadig vekselvirkning ut gjennom teksten.

Hobæk Haff er ingen ungmø lenger, men hun formulerer seg med en friskhet og en letthet som mange av hennes langt yngre kolleger kan misunne henne.

«Den evige jøde» kan måle seg med mangt Haff har skrevet før. Den er velskrevet og velkomponert, eggende som fantasiprodukt og tankevekkende som meningsytring. En henspilling på den aktuelle politiske situasjonen gis det også sluttelig plass til. Ikke uventet er den i tråd med den allmenne livsinnstilling som hele Haffs forfatterskap er gjennomsyret av.