TYRKISK UTSYN: Røyken stiger etter et bombe-angrep mot stillingene til IS i den syriske grensebyen Kobani. Mulig kommer de kraftige bombetoktene litt for seint til å hjelpe de kurdiske krigerne som forsvarer byen. Og bak grensegjernet sitter de tyrkiske styrkene og ser på mens slaget utvikler seg. Foto: REUTERS / Scanpix / Umit Bektas
TYRKISK UTSYN: Røyken stiger etter et bombe-angrep mot stillingene til IS i den syriske grensebyen Kobani. Mulig kommer de kraftige bombetoktene litt for seint til å hjelpe de kurdiske krigerne som forsvarer byen. Og bak grensegjernet sitter de tyrkiske styrkene og ser på mens slaget utvikler seg. Foto: REUTERS / Scanpix / Umit BektasVis mer

Med felles fiende, men sprikende mål

Egentlig skulle det ikke være så vanskelig å slå tilbake ultra-islamistene i IS fra Kobani, som er i ferd med å innta den syriske grensebyen. Men for mye står på spill.

Kommentar

Krigsteateret der langs grensa mellom Syria og Tyrkia kan være et underlig skue - til dels absurd - sett utenfra. Kobani, eller Ayn al-Arab på arabisk, er en kurdisk by i Syria inntil grensa mot Tyrkia. Inne i byen kjemper syriske kurdere, med forsterkninger fra tyrkiske kurdere, en kamp for livet mot de «hellige krigerne» fra Den Islamske Staten (IS), som angriper byen fra vest, sør og øst. Kurderne har ryggen mot veggen, det vil si mot grensa til Tyrkia. Kurderne er lettere og dårligere væpnet enn angriperne.

Fra lufta bomber USA, med vestlig og arabisk støtte, stillingene til IS. Like over grensa har Tyrkia stilt stridsvogner på rekke og rad. De har fritt sikte og klare kanoner. Langs grensa har Tyrkia også samlet en stor bakkestyrke. Tyrkiske krigsfly står klare på sine baser. Tyrkia har de nest største væpnede styrkene i NATO.

Med disse samlede stridskreftene skulle det være nokså enkelt å slå tilbake IS og redde Kobani. Men de tyrkiske soldatene sitter, om ikke på, så like bak grensegjerdet og ser slaget utvikle seg.

Nå kommer snart Jens Stoltenberg, som generalsekretær i NATO, på besøk for å ta denne krigen i øyesyn fra tyrkisk jord. Han kommer bokstavelig talt til fronten i krigen mot IS. Da får han se hvorfor ikke de allierte i denne krigen kort og greit stanser de «hellige krigerne». NATO er imidlertid ikke innblandet i striden utover å ha utplassert noen Patriot-missiler i medlemslandet Tyrkia.

Artikkelen fortsetter under annonsen

President Recep Tayyip Erdogan har fått fullmakt i parlamentet i Tyrkia til å sende landets militære styrker over grensa. Men han nøler.

I USA ulmer raseriet mot det allierte NATO-landet. Tyrkia «vegrer seg for å handle for å stanse en massakre under to kilometer fra landets grense», sier en ikke navngitt diplomat i USA til avisa New York Times.

- Etter alle tordentaler om Syrias humanitære katastrofe finner Tyrkia opp grunner for ikke gjøre noe for å unngå en ny katastrofe. Dette er ikke slik en NATO-alliert oppfører seg, idet helvetet utfolder seg et steinkast fra landets grense, tordner diplomaten.

USAs utenriksminister, John Kerry, har ringt Tyrkias statsminister, Ahmet Davutoglu, to ganger denne uka.

Kobani er i ferd med å falle til IS, nærmest bare fastslo Erdogan tirsdag. Av byens om lag 400 000 innbyggere har mer enn 180 000 flyktet over grensa til Tyrkia, hvor de legger store byrder på samfunnet i de sørøstlige delene av landet.

USA og landets vestlige og arabiske allierte utelukker å sette inn bakkestyrker i krigen mot IS, i Syria som i Irak. Da er man avhengig av de styrkene som finnes på bakken og som kjemper mot IS. I Syria såvel som i Irak er dette først og fremst kurderne, har det vist seg.

- Jeg sier til Vesten: Å slippe bomber fra lufta vil ikke løse noe, sa Erdogan da han tirsdag talte til syriske flyktninger i byen Gaziantep, som Stoltenberg skal besøke.

Soldater på bakken er nødvendig, sa han, og han utfordret USA, Frankrike, Storbritannia og andre allierte til å opprette et bufferområde inne i Syria, på bakken og i lufta, samt å øve opp den moderate, væpnede opposisjonen i Den Frie Syriske Hæren. Onsdag fikk han delvis støtte i dette fra Frankrikes president, François Hollande.

Samtidig anklages Erdogan av kurderne for å stanse kurdere fra Tyrkia som vil inn og kjempe med sine kurdiske søsken i Kobani.

Erdogan er en svoren fiende av president Bashar al-Assad i Syria. Men Tyrkia har i årtier hatt et vanskelig og tvetydig forhold til kurderne. Alle slags syriske grupper som kjemper mot Assad, har fått lov til å krysse grensa. Kurderne anklager Erdogan for å ha hjulpet IS, som også kjemper mot Assad.

Tyrkia har fått et godt forhold til den nærmest uavhengige kurdiske landsdelen i Nord-Irak. Erdogan forsøker også å skape fred med kurderne i Tyrkia og Kurdistans Arbeiderparti (PKK), etter årtier med borgerkrig. Men han ønsker ikke et sammenhengende og uavhengig Kurdistan som strekker seg fra Nord-Irak inn i Syria og videre til Tyrkia.

Kurderne i Syria ledes av Demokratisk Unionsparti (PYD) og deres væpnede grein, Folkelige Forsvarsenheter (YPG), som Erdogan regner som et underbruk av tyrkiske PKK. Og PKK står ennå på lista over terroristiske organisasjoner i USA, EU, NATO og Tyrkia. Men det er altså disse som nå forsvarer Kobani.

Erdogan møter imidlertid et fortvilt opprør på hjemmebane fra kurderne. Fjorten mennesker er drept i opptøyer i Tyrkia, og kurdere har demonstrert i mange andre land. Erdogan tvinges kanskje til et valg mellom å hjelpe kurderne og være på lag med USA, med en viss fare for å hjelpe erkefienden Assad i samme slengen, eller å hjelpe IS og få en veldig brysom nabo langs grensa.

For IS dreier Kobani seg om å utvide sitt «kalifat» nordover fra deres «hovedstad» Raqqa i Syria til Tyrkia og samtidig binde sammen de erobrede områdene i vest rundt Aleppo i Syria og i øst inne i Irak.

Kurderne i Kobani kjemper for livet og deres framtid i Syria. De nekter å gi opp. Meysa Abdo, den øverste kvinnelige kommandanten i byen, sier luftangrepene mot IS i det siste har vært mer effektive enn før, men de kommer «litt seint». Hun sier de nå har etablert et direkte samband med den USA-ledede koalisjonen i lufta. IS kan ennå slås tilbake, hevdet hun til BBC.

Slaget om Kobani kan bli episk. Så mye står på spill. Men en felles fiende er ikke nok til å samle motstanderne så lenge de alle har hver sine mål med krigen.