RUNDT OG RUNDT: «En folkefiende» i Tromsø foregår i et gigantisk babelstårn som blir en yrende maurtue av et samfunn. Morsomt. Foto: Ola Røe/Hålogaland Teater.
RUNDT OG RUNDT: «En folkefiende» i Tromsø foregår i et gigantisk babelstårn som blir en yrende maurtue av et samfunn. Morsomt. Foto: Ola Røe/Hålogaland Teater.Vis mer

Med fiender som dette, hvem trenger venner?

«En folkefiende» er gjøglende satire.

TEATER: Nå, dette er hva jeg kaller scenografi. På Hålogaland Teater har scenograf Nora Furuholmen fått bygget opp et himmelstormende, halvferdig babelstårn, i tre etasjer.

Nederst er hjemmet til badelegen Tomas Stockmann (Kristian Fr. Figenschow jr.), i midten redaksjonslokalene til den maktsmidige lokalavisen, og på toppen ordførerkontoret der legens søster Petronella (Ulla Marie Broch, i en feminisert variant av skuespillets bror som fungerer utmerket) hersker i ensom, frigid majestet.

Scenen virvler rundt, det løpes i trapper, overalt jobbes og virkes det. Den er en maurtue, et luftig minisamfunn med godt innsin som lar publikum kikke inn i de lukkede rommene der skyggebelagte avgjørelser tas. Det er spenstig, det er visuelt slående, og det passer ikke minst godt til Henrik Ibsens skuespill om folkemassen og de som manipulerer den.

Buktende ryggrader
«En folkefiende» er det mest bredbeinte og bredpenslede av Ibsens skuespill, skrevet med tydelig indignasjon. Dette er noe regissørene Øyvind Osmo Eriksen og Ida Wigdel bruker snarere enn å moderere.

Doktor Stockmanns mer problematiske overmenneskefakter er her tonet ned, Figenschow jr. er en gjestfri bamse i hvit ullgenser mot den rivaliserende søsterens sorte drakt og harde, oversminkede trekk, naiv, men varm, en positiv protagonist, og en overbevisende sådan. Han er omgitt av opportunister hvis buktende ryggrader kommer frem gjennom svaiende dans - regissørene er også kreditert som koreografer - og forblåst, skjevt hår, som tydelig har føyd seg etter vindretningen.

Iblant fører denne lekne tilnærmingen oss inn i scener med anmassende, tegnefilmaktig spill, og her finnes tilløp til kaos på enkeltscenenivå. Men følelsen man sitter igjen med er hovedsaklig en av sprelsk satire, som kanskje ikke er overrumplende, men vellykket fordi den er så teatral, så tilpasset mediet og fortellingen.

Det minnes forøvrig stadig om «det kommende kommunevalget» når de på scenen vurderer sine neste trekk.

Ekte folkemøte
Mest eksperimentell er innledningen til annen akt, der publikum sluses inn i den mindre scenen ved siden av hovedscenen for å tjene som publikum til Stockmanns folkemøte.

Det er spennende og litt snodig når «folket» slett ikke oppfører seg som de beskrives å gjøre - et par dristige Tromsø-teatergjengere gikk til det skritt å bue når Stockmanns motstandere talte - og når vi geleides videre med ordfører Stockmanns varme beklagelser til enkelttilskuere for brorens galskap.

Det er betegnende for en frisk forestilling som holder seg lett og gjøglende, uten å glemme sin dypt alvorlige kjerne.