FIKK KRITIKK: Langrennsløper Therese Johaug fikk reaksjoner etter at hun i høst ikledde bakdelen skibukser utformet med det norske flagg. «At idrettsutøvarane er «flaggmerka» er på mange måtar ein føresetnad for den enklaste og mest utbreidde av alle supporterkulturar; den nasjonale TV-supportar-kulturen», skriver kronikkforfattaren. Foto: Terje Bendiksby / NTB Scanpix
FIKK KRITIKK: Langrennsløper Therese Johaug fikk reaksjoner etter at hun i høst ikledde bakdelen skibukser utformet med det norske flagg. «At idrettsutøvarane er «flaggmerka» er på mange måtar ein føresetnad for den enklaste og mest utbreidde av alle supporterkulturar; den nasjonale TV-supportar-kulturen», skriver kronikkforfattaren. Foto: Terje Bendiksby / NTB ScanpixVis mer

Med flagget på kroppen

Å bruke flagget på kroppen er ein del av ein meir omfattande endring i vårt forhold til dei offisielle nasjonale symbola.

I dei siste vekene har TV-skjermen og avissidene gått i raudt, kvitt og blått. Det er ikkje berre flagg på flaggstenger under sigersseremoniar, men flagg i ansiktet og flaggdekorerte drakter på utøvarane. Det siste har skapt reaksjonar, flagget på kroppen trugar respekten for flagget og idrettsleiarar bør gripe inn og regulere flaggbruken, blir det sagt.

Men kva meiner folk flest om flagg på kler og kropp? Det veit vi faktisk noko om gjennom spørsmål i ein skandinavisk spørjeundersøkelse frå 1998 som vart gjentatt i år 15 år seinare. Eit av spørsmåla dreia seg om synspunkt på flaggbruk og i kva samanhengar ein synest det er upassande å bruke flagget. Meiner ein til dømes at det er upassande å male seg med flagg i ansiktet eller å bruke flagg på T-skjorte eller andre klesplagg? Resultata syner at det er relativt få i dag som finn dette upassande (15 prosent) og at gruppa som reagerer på dette er blitt nesten halvert i løpet av 15 år. Tala viser også at dei som først og fremst reagerer negativt er dei eldste aldersgruppene.

Korleis skal vi tolke desse tala? Betyr dette at folk er generelt bryr seg lite om korleis flagget blir brukt og at dei blir stadig meir likesæle i forhold til flaggbruk? Så enkelt ser det ikkje ut til vere. På nokre område bryr folk seg om flaggbruk og dei bryr seg like mykje som før. Meir enn halvparten av befolkninga meiner til dømes at flagg er upassande i demonstrasjonar, og her har ikkje haldningane endra seg. Det er like mange i 2013 som i 1998. Ei meir rimeleg tolking er at vi ikkje er blitt likesæle eller har mista respekt for flagget, men at vi har blitt meir liberale i forhold til visse former for flaggbruk. Den svenske etnologen Jonas Frykman seier at det har skjedd ei informalisering i vårt forhold til dei offisielle nasjonale symbola. Nye generasjonar har ikkje slutta å bruke offisielle nasjonale symbol, men brukar dei på ein meir uformell måte som eit symbol for å skape feststemning. Derfor har denne form for symbolbruk også blitt kalla «festnasjonalisme». Våre tal tyder på at han har rett. Dei viser at den vanlegaste bruken av flagget i Skandinavia er privat festbruk som til bursdager og liknande (unntaket er Noreg der det å bruke flagget på nasjonaldagen er endå vanlegare). Flagget har med andre ord ikkje mista meining og emosjonell appell, men det har endra meining og blitt noko som høyrer til festen og som ein kan leike seg med for å skape stemning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er i denne samanhengen ein må forstå den uformelle og omfattande flaggbruken, både blant utøvarar og tilskodarar under idrettstevlingar. Internasjonale idrettstevlingar er vår tids store folkefestar som har stor betydning for utvikling av nasjonalkjensle. Når vi spør skandinavar om i kva situasjonar dei kjenner seg mest svenske/danske/norske, er «i forbindelse med sportsbegivenheter» ein av dei situasjonane som blir oftast nemnt (igjen med unntak av Noreg der nasjonaldagen er endå viktigare). «Sportsbegivenheter» kan skape eit opplevingsfellesskap og ei vi-kjensle som blir kopla til det nasjonale. Slik sett kan ein snakke om idrettstevlingar som drivhus for nasjonalisme. Med fjernsynet er internasjonale idrettstevlingar blitt store mediahendingar, og visuelle symbol som flagg og flaggfargar stadig viktigare. For å få eit inntrykk av korleis dette har auka kan ein samanlikne bileta frå OL i Oslo i 1952, med bilete frå OL på Lillehammer i 1994 og VM i Oslo i 2011. At idrettsutøvarane er «flaggmerka» er på mange måtar ein føresetnad for den enklaste og mest utbreidde av alle supporterkulturar; den nasjonale TV-supportar-kulturen. Så lenge flaggmerkinga er på plass treng ein ikkje vite kven den individuelle utøvaren er for å kunne følgje med på korleis «vi ligg an».

Det er tid for å trekke nokre konklusjonar. Å bruke flagget på kroppen er ein del av ein meir omfattande endring i vårt forhold til dei offisielle nasjonale symbola, som kan kallast festnasjonalisme der vi brukar dei på ein meir uformell måte. Det er ikkje grunn til å tru at denne utviklinga har tømt symbola for meining og emosjonell appell. Tvert imot er dette ei utvikling som har gitt dei offisielle symbola nytt liv ved å ladde dei med nye emosjonar og ny meining. Dette er ei meining som er ulik den vi kjenner frå den offisielle «giv-akt-nasjonalismen» frå det militære og speideren. Den moderne toppidretten er avhengig av denne festnasjonalismen. Den uformelle bruken av flagget og andre nasjonale symbol, er ein viktig del av idrettsfolkefestar. Og folkefestopplevinga er igjen blitt eit viktig argument for å realisere store idrettsanlegg og arrangement, alt frå det årlege Holmenkollrennet til det planlagde OL i Oslo i 2022. For å få dette til er arrangørane avhengige av aktørar og publikum som dreg opp stemninga og skaper nasjonalt karneval på stadion, i bakken eller i skogen. Idrettsleiarar må med andre ord ta dei nasjonale symbola på alvor slik Fotballforbundet bittert lærte det då dei blei møtt med ei protestbølgje då dei prøvde å fjerne flagget frå landslagstrøyene.

Men å ta symbola på alvor i dag, treng ikkje å bety å handsame dei med gravalvor. Dagens utøvarar og publikum ser ut til å kombinere leik og moro med flagget på kroppen med sterke emosjonelle opplevingar. Då kan den festnasjonalistiske ansiktsmalinga gå i oppløysning i gledestårer. På ein blogg frå ein norsk supportergjeng i OL i Vancouver 2010, samla under jentene sin skistafett, kunne vi lese:

«Gledestårer for gulljentene. Gull til Vibeke! Gull til Therese! Gull til Kristin! Gull til Marit!

... hjemlengselen utsatt og erstattet med rennende ansiktsmaling foran storskjermen i sjømannskirken».

Følg oss på Twitter