Med form som mål

Litt vel utstudert, litt vel flinkt fra Merete Morken Andersen. Til gjengjeld kan vi glede oss over den delikate innbindingen. «Fuge» er den betegnelse avtroppende Vinduet-redaktør Merete Morken Andersen gir sin nye bok.

Fugen er en av de viktigste satstypene eller komposisjonsteknikkene i den polyfone musikken. Fugens bærende prinsipp er den innbyrdes imitasjon, der ett eller flere Stema flyttes fra stemme til stemme. Den hører framfor alt barokken til og når sitt absolutte høydepunkt i Bachs musikk. Hva har dette med det foreliggende litterære verk å gjøre? Tja, for det første handler det om kirkemusikk, slik tittelen gir et signal om. For det andre opptrer Bach himself som bifigur i teksten. Men intet av dette er selvsagt grunn god nok til å bestemme et stykke litteratur med et begrep fra musikken. Det må handle om komposisjonsprinsipper. Det gjør det da også.

Polyfoni

Jeg skal ikke gjøre meg klok på hvor strengt analogien mellom de to kunstformene er gjennomført, men noe står i alle fall fast. «Fiendens musikk» er et polyfont verk i den forstand at flere stemmer veksler om å føre ordet, gjerne også en fuge for så vidt som de vekslende stemmer repeterer det samme tema etter et slags kanonprinsipp. Repetisjonene finner sted på ulike nivåer, aller mest iøynefallende gjennom gjentakelsen av likelydende kjernesetninger, så som «Veien er et bånd gjennom tiden», «Det er det som er himmelen», «Alle i denne familien spiller».

Velvillig lest kan man også tale om en veksling mellom ledsagende og kontrapunktiske «stemmer» - som i fugen. Dessuten griper teksten seg selv i halen i den forstand at scenen (og stemmene) er den samme i den innledende avdelingen (eller satsen om man vil) og den siste.

Boken er uansett strengt komponert, i åtte avdelinger (eller satser), hver bestående av åtte tittelløse (men nummererte) underavdelinger (eller undersatser) av vekslende lengde. Det hele danner et intrikat mønster av vekselvirkninger og over- og underordningsforhold, og det må medgis at det er temmelig skarpsindig gjennomført.

Å etterspore dette mønsteret kan sikkert by enkelte store lesergleder. Men hva så? Selv om man kan la seg imponere over raffinementet og den høyt oppdrevne formbevisstheten, etterlater teksten i alle fall denne leseren temmelig uberørt.

Bånd i tida

En reise i tid og sted utgjør den narrative tråd, en togreise som bringer en kvinne og hennes mor til Bachs by og seinere til Goethe. Teksten trekker på scener og anekdoter fra deres liv og verk på en ganske fiffig, men litt anstrengt måte. Det hele dreier seg om musikk, graviditet, kjønnsroller, fiendebilder og krig, og det synes å være et poeng at tida på en måte har stått stille, at ting gjentar seg. Sånn sett legger også teksten i seg selv et bånd gjennom tida. Alt dette er sikkert vel og bra, men det virker litt vel «litterært» (i dårlig forstand), litt vel utstudert, litt vel flinkt. Til gjengjeld kan vi glede oss over den fine formgivingen og den delikate innbindingen. Boka er pen å se på og god å holde i hånden. Det kan synes som om forlagene etter hvert har funnet ut at også dikt (hvis vi må være så fri å oppfatte tekstene i denne boken som det) fortjener å bli tatt like godt hånd om som romaner. Dessverre er det noen av oss som ikke kan stilles tilfreds med bare det.