Jeg husker enda politimannen som satte kaffen i vrangstrupen da jeg møtte opp på politistasjonen for å få stempel for bekreftet identitet da jeg skulle åpne min første konto i en nettbank. Det skyldtes at han tok id-sjekken på alvor og søkte meg opp i databasen i stedet for bare å sjekke identitetskort. Da fant han ut at jeg hadde blitt anmeldt i forbindelse med Kvinner for Porno og at jeg hadde røyket hasj på tv.

Ingen er så dumme at de gidder å utgi seg for å være deg på en politistasjon, sa han tørt i det han stemplet de nødvendige papirene. Da jeg gikk ropte han etter meg at han foretrakk litt mer av det første og litt mindre av det andre.

Året var 1997, og nettbank var relativt nytt. Bankenes åpningstider mellom åtte og fire på ettermiddagen var ikke spesielt arbeidstakervennlig, og jeg følte ikke at jeg kunne ta meg friheten til bruke arbeidstiden til å gå i banken slik mine eldre kollegaer gjorde. Mang en lunsjpause ble derfor spist opp av kø i nærmeste filial, uten nødvendigvis å ha fått gjort det jeg skulle. De ansatte i banken ville merkelig nok også spise lunsj ved lunsjtider, så køene vokste og jeg måtte tilbake til jobb med uforrettet sak og forsøke igjen en annen dag.