Med Gerhardsen som trumfkort

Velferdsstatens fremvekst har avløst «nasjonal og kristen arv» og «frigjøringen i 1945» som Norges nye opprinnelsesmyte.

VALGKAMP: Både Høyre, Frp og Ap krangler om det historiske eierskapet til den norske velferdsstaten. Dermed skapes et unyansert og i noen tilfeller feilaktig bilde av historien, mener kronikkforfatteren. Foto: Åsgeir Valldal
VALGKAMP: Både Høyre, Frp og Ap krangler om det historiske eierskapet til den norske velferdsstaten. Dermed skapes et unyansert og i noen tilfeller feilaktig bilde av historien, mener kronikkforfatteren. Foto: Åsgeir ValldalVis mer

«HVIS JEG SKAL gi et godt råd til Jens Stoltenberg, er det at han ikke må late som om Arbeiderpartiet har bygget samfunnet og velferdsstaten alene», skriver Erna Solberg i sin nye bok «Mennesker, ikke milliarder». «De private og frivillige kreftene har bidratt til å bygge velferden gjennom hele velferdssamfunnets historie», slår Solberg fast. Budskapet er at også Høyre har bygget velferdsstaten og vil derfor kunne bygge den videre. Høyres fortid blir en garantist for Norges fremtid.

Også Frp har kastet seg inn i kampen om eierskapet til den norske velferdsmodellen. Med Ap's gamle valgplakater i bakgrunnen forklarte Siv Jensen og Per Sandberg at Frp skulle «bygge landet» på en pressekonferanse i fjor. Slik fremstilte Frp seg som det nye Arbeiderpartiet med Siv Jensen som den nye landsmoderen. Partiet baserer altså ikke eierskapet til velferdsminnene på deltagelse i byggingen av velferdsstaten som Høyre, men på den som i dag best representerer idealene fra den gang. Frp anerkjenner at Ap bygde velferdsstaten, men mener Ap har forrådt idealene fra den gang fordi partiet har gått fra å være for folk flest til å være for eliten.

AT OGSÅ HØYRE OG FRP bruker velferdsminnene aktivt i si retorikk, har falt Ap tungt for brystet. Siden Einar Gerhardsens tid har minnene om fremveksten av velferdsstaten alltid vært en sentral del av Ap's retorikk. Jens Stoltenberg ramser jevnlig opp Ap's velferdssatsinger siden 1950- tallet og konkluderer med at Norge har blitt «verdens beste velferdssamfunn» og at dette er Ap's «arv». Velferden er bra og at det er Ap's fortjeneste. Derfor er Ap best til å videreutvikle velferdsstaten, skal vi tro Stoltenberg.

I et forsøk på å hindre høyresiden i å stjele Ap's klær forsøker Stoltenberg å koble Solberg og Jensen til ekstrem markedsliberalisme med referanse til Margaret Thatcher og Ronald Reagan, «høyresidens 30-årskrig mot staten» og deres dyrking av grådigheten. Inntrykket som skapes er at Høyre og Frp «ikke forstår den norske modellen» og vil demontere velferdssamfunnet skrue for skrue.

FORTELLINGEN OM fremveksten av velferdsstaten handler om hvordan nordmenn stod sammen og bygde et godt samfunn basert på økt verdiskapning, en omfordeling av ressursene, og lik rett til økonomisk støtte i vanskelige livssituasjoner. Velferdsminnene blir særlig positive i lys av krig og okkupasjon som hadde preget Norge før utviklingen av velferdsstaten skjøt fart. Også andre land har velferdsmodeller, men «den norske modellen» er overlegen i nordmenns fortelling om seg selv. «Det er typisk norsk å være god», som Gro Harlem Brundtland formulerte det i 1992. Slik er velferdsminnene sentrale i nordmenns verdiavklaring, selvforståelse og kollektive identitet.

Ikke alle vil være enig med Ap's, Høyres eller Frp's politiske ståsteder, men de fleste vil være enig med at velferd og «den norske modellen» er bra. Så når de politiske partiene kobler sin politikk til minnene om fremveksten av velferdsstaten øker de sjansen for at folk er enige med og stemmer på dem.

SÆRLIG I EN TID hvor velferdsstaten står ovenfor store utfordringer som en aldrende befolkning, arbeidsledighet og større forskjeller mellom fattig og rik, kan minnene om Gerhardsen-epoken få større retorisk kraft som lovnaden om en ny gylden tid hvor alt er oversiktlig og trygt, og hvor alt går stadig bedre.

Men dermed mister velferdsminnene sin verdi i seg selv og blir istedenfor et middel for å fremme ulike politiske standpunkt. Retorikkens mål blir ikke å avdekke sannheten om fremveksten av velferdsstaten eller problematisere denne epoken i norsk historie, men å vinne støtte gjennom stadfesting.

NÅR VELFERDSSTATEN fremvekst slik løsrives fra sin historiske kontekst og tilpasses høyre- og venstresidens politiske ambisjoner skapes et unyansert og i noen tilfeller feilaktig bilde av virkeligheten. Velferdsretorikken skjuler for eksempel at utviklingen av velferdsstaten var et fellesprosjekt. Den utviklet seg ikke primært gjennom konflikter mellom Høyre og Ap, men gjennom konsensus som resultat av forhandlinger og kompromisser og fellesbeslutninger.

Selv Frp, som ble stiftet etter den historiske fremveksten av velferdsstaten, representerer på sett og vis noe av denne arven. I likhet med Ap i mellomkrigstiden har Frp bygd seg opp som en grasrotbevegelse, og i likhet med Ap tar Frp mål av seg til å være et samfunnsbyggende parti. Men i sin minneretorikk fortier Frp forskjellene mellom Ap og Frp, som at Frp's liberalistiske grunnsyn står i motsetningsforhold til Gerhardsens planøkonomiske tenkning.

OGSÅ AP'S, HØYRES og Frp's fremstilling av velferdsbyggingen som en «godhetsfortelling» representerer en sannhet med visse modifikasjoner. De som falt utenfor velferdsstaten, som for eksempel fattige, sigøynere og tatere, passer ikke inn i velferdsfortellingen og velges derfor bort. Slik går man glipp av viktige lærdommer velferdshistorien kunne formidlet.

Kranglingen om det historiske eierskapet til velferdsstaten gir assosiasjoner til den amerikanske forfatteren George Orwells univers. I hans roman «1984» har ikke historien selvstendig eksistens, men blir omskrevet hver dag for å passe med partiets skiftende politikk.

I VÅR TIDS NORGE har velferdsstatens fremvekst avløst «nasjonal og kristen arv» og «frigjøringen i 1945» som Norges nye opprinnelsesmyte. I både høyre- og venstresidens hender har Gerhardsen-epoken blitt en plastisk masse som formes slik at den rettferdiggjør politiske ståsted og bygger troverdighet frem mot valget. I dette debattklimaet blir historiekunnskap en viktig vare for velgere som ønsker å ta kontroll over påvirkningen å gjøre sine egne valg.