Med gnist i blikket

Nasjonalgalleriet gjør ære på avistegneren Finn Graff ved å vise et utsøkt utvalg av hans nyere portretter. Samtlige er i tur og orden formidlet av herværende avis der han de seineste ti år har hatt sin faste post som politisk kommentator og portrettør.

Dagspressens enfant terrible viser seg fra en langt fredeligere side som portrettør enn han gjør som satiriker og politisk kommentator. Dette gjelder især for Dagblad-perioden. Vi har grunn til å tro at dette har med tegnerens personlige utvikling å gjøre, intet annet. Tegneren som er kjent for ikke å la seg instruere av redaksjonelle linjer, står for sin strek uansett i hvilket forum han opptrer. Men bevæpnet er han, også som portrettør, og det med alt annet enn kinaputter.

Denne signaturen har ved en tidligere anledning påpekt en åpenbar svakhet i Finn Graffs portrettkunst, slik avisleserne så den utfolde seg fram til midten av 80-åra. En suveren tegner, noe som Finn Graff må kunne sies å være, kan bli beruset av sin egen fortreffelighet. Han kan komme i skade for å overse det faktum at i forbindelse med et portrett er det to parter som gjelder. Den rene karikaturen, brukt i satirene eller den politiske kommentarens tjeneste, er en sak for seg og bør holdes utenfor her.

Den som blir portrettert, har krav på å bli sett, ikke bare brukt som et formmessig utgangspunkt, eller formidlet gjennom andres oppfatninger av ham eller henne, knyttet til en sak, embete eller offentlig virksomhet. Det er sjelden en dyd i kunsten å operere med vedtatte sannheter. I satiren og den politiske kommentaren er slikt nærmest en forutsetning for at kommunikasjonen lykkes.

Karakteriserende

I løpet av de seneste 10- 12 år har det skjedd en merkbar utvikling i Finn Graffs portrettkunst, i retning av det karakteriserende i videre forstand. Dog er det karikerende stadig et sentralt element, men det er langt fra hovedpoenget; det bare blir slik med tegneren som er så godt drillet inn i satiren. Finn Graff har ikke endret måten å se på, men han gjør åpenbart anstrengelser for å se mer. Og godt er det. Finn Graffs portretter fra Dagblad-perioden er avgjort hans beste, det er i portrettkunsten at han har utviklet seg mest i de seinere årene.

Den spisse pennen blir oftere erstattet med den langt bløtere blyanten som gir streken en ledighet og tegningene en økt plastisitet og fylde. I markeringen av tyngdepunktene i komposisjonen er blyantens brede register av uttrykksmuligheter til god hjelp.

Mye humor

Tegning er strek, form og komposisjon. Den forutsetter vilje og evne til å se og formidle. Det grunnleggende er for lengst på plass hos Finn Graff. Hans største aktivum som tegner er kanskje likevel gnisten i blikket, hans utrolige evne til å få tenning på oppgavene. Å bli inspirert på nytt, gang på gang, og energien som en slik tilstand genererer. Hans største inspirasjon ligger åpenbart i hans egen dyktighet med samspillet mellom streken, formen og komposisjonen. Det blir mye humør av slikt, og det er tydeligvis ikke så vanskelig for ham å holde på den.

Et mesterstykke i komposisjon er portrettet av poeten Håvard Rem - et helstøpt bilde etter alle tegnekunstens regler. Portrettet av Knut Vollebæk hører med blant de mest humørfylte. Satirikeren er til stede i portrettet av Rolf B. Wegner - et snilt bilde er det ikke. Portrettet av venstresidas «sporhund» Erling Folkvord er langt på vei en ren karikatur. Karikatur er også en slags «sannhet» - den er et bilde av en allment vedtatt sannhet. Sylvia Brustad er et inspirerende formmessig utgangspunkt.

Forhenværende sjefredaktør i Gyldendal, Gordon Hølmebakk, strekker seg mot oss over billedflaten i breddeformat og med full bredde. Enhver som har vært utsatt for den engasjerte litteratens vidtfavnende kunnskaper og hans ustoppelige vilje til å formidle seg, bør kunne medgi at bildet er sant. En annen som ruver over breddeformatet, er den alltid like joviale Erik Bye.

Sjelden

Ganske annerledes horisontal er Graffs formidling av og, vi får tro det, hans reaksjon på forretningsmannen Arne Næss jr. Rikingen er jo kjent for å hate å bli intervjuet. Når han så en sjelden gang innlater seg, så er det med en overbærenhet som tegneren ikke kan la være å kommentere. Næss tegnes utelukkende som et hode, suveren i selvvalgt isolasjon bak indre forheng, horisontalt glidende i likegyldighet overfor omgivelsene, men med halvt skjulte fortenner som kan glefse til, når han gidder. Bare et hode. - Gidde å tegne mer av den der...

Portrettet av Dag Solstad er en fest. Det er ikke det uregjerlige håret som er mest karakteriserende for den alltid like nervøstenergisk argumenterende forfatteren, midt i en av hans uregjerlige ordflommer, det er fingrene i den venstre hånden hans som snakker. Graff har flyttet tyngdepunktet for vår oppmerksomhet til forfatterens fingrer som ikke lar seg styre, og han lar hele hans nervøse bevegelighet komme til syne i fingrene.

Jubilerer

Finn Graff jubilerer i høst: 10 år i Dagbladet etter 25 år som politisk tegner i Arbeiderbladet, og ved juletider runder han 60 år. Vi begynner å ane konturene av et livsverk i strekens tjeneste.

Nasjonalgalleriets Kobberstikk- og handtegningssamling har sikret seg flere av de nyere tegningene, og supplerer således sine tidligere ervervelser av den eminente tegnerens arbeider. Slike portrettegninger er ingen døgnfluer. Gnisten i dem vedblir og er verd å formidle også for kommende generasjoner.