Med Gud i Gaza

MED VÅPEN I hånden og Gud i ryggen, har ytterliggående jødiske nybyggere satt inn støtet for å redde bosettingene i Gaza. Israelske myndigheter har tilbudt nybyggerne økonomisk og materiell kompensasjon, men mange nekter å ta imot av prinsipielle grunner. Tilbaketrekking av 8000 nybyggere fra 21 bosettinger i Gaza har gitt nytt blod til den bitre striden om bosettingspolitikkens legitimitet, og partene står steilt mot hverandre. Men, hvordan kan evakuering av disse jødiske nybyggerne fra et område med over 1,2 millioner palestinere medføre så sterke følelser? Hva er det egentlig som står på spill?Bosettingene på Vestbredden og i Gaza har avgjørende betydning for Israels politiske, sivile og militære liv. At en israelsk regjering nå beordrer jøder til å forlate sine hjem i disse områdene berører dermed de grunnleggende prinsipper for Israels nasjonale ideologi.

TILBAKETREKKINGEN har utviklet seg til en drakamp mellom nybyggerne på den ene siden, og de israelske myndighetene og den israelske hæren, på den andre siden. På samme tid er dette en styrkeprøve innad for hver enkelt av disse gruppene, som alle sliter med disintegrasjon: Regjeringen har måttet tåle flere utskiftninger på grunn av tilbaketrekkingsplanen. Senest 7. august forlot Benyamin Netanyahu regjeringen i protest. For den israelske hæren har striden mellom de sekulære og de religiøse, og mellom motstandere mot okkupasjonen og dens tilhengere intensivert. Og blant Israels varierte nybyggerbefolkning vil evakueringen fra Gaza bli en endelig test på samholdet innad. Det bor i dag nærmere 430 000 nybyggere i de okkuperte områdene, hvorav 220 000 på Vestbredden, 200 000 i Øst-Jerusalem og 8000 i Gaza. Innenfor en så stor befolkning er det åpenbart at man vil finne store ideologiske skillelinjer. Særlig er forskjellene store mellom dem som har bosatt seg i husklyngene på Vestbreddens fjelltopper og de som lever drabantby-liknende bosettingene i Øst-Jerusalem. I Israel ansees sistnevnte kun som vanlige forsteder til storbyen Jerusalem, og de sekulære innbyggerne har valgt bosted utifra økonomiske motiver, ettersom man der rett og slett får mer bolig for pengene. Demonstrantene som i disse dager strømmer til Gaza for å uttrykke sin støtte har i all hovedsak sine hjem i husklynger på Vestbredden og i det sørlige Gaza, der jødiske nybyggere på ideologisk og religiøst grunnlag har etablert sine hjem i snart 40 år. Dette har de gjort på bakgrunn av en forståelse av at disse områdene, som er så tungt ladet med jødiske kulturelle, historiske og religiøse røtter, rettmessig tilhører det jødiske folket, uavhengig av hva internasjonal rett måtte hevde.

FOR EN REKKE motstandere av tilbaketrekkingsplanen dreier dette seg derfor ikke om juss eller militær sikkerhet, men om religiøse prinsipper. Deres verdensbilde er tuftet på en forståelse om at en utvidelse av jødisk-israelsk territorium er et tegn på guddommelig intervensjon; et tegn på at vi er i frelsens tidsalder der endetiden er nær. Sett med deres øyne, er vi nå inne i en periode av verdenshistorien der Messias rike er i ferd med å bli opprettet på jorden. I denne fasen er det helt avgjørende at jøder etablerer sine hjem på hellig jord i det hellige land. Tilbaketrekking blir dermed som et forræderi mot Gud å regne. For denne gruppen nybyggere er målet derfor å stoppe tilbaketrekkingen helt og for alltid. Bruduljene som tilbaketrekkingsplanen har medført, må dermed også sees i lys av den avgjørende betydningen bosettingene har for frelsen, sett med øynene til en gruppe blant nybyggerne. Samtidig skal man huske på at selv om det aldri har hersket en generell nasjonal enighet om hvordan Israel skal forholde seg til de okkuperte områdene, har likevel enhver israelsk regjering aktivt eller passivt bidratt til å forsterke og utvide jødiske bosettinger i disse områdene. Resultatet av denne politikken er svært synlig i landskapet idag: Reiser man gjennom Vestbredden og Gaza kan man ikke unngå å legge merke til alle klyngene av hvite hus med karakteristiske røde tak, som i Gaza opptar avgjørende plass i det begrensede landområdet, og som på Vestbredden ligger spredt utover bakketoppene; enkelte steder er det små husklynger, mens det andre steder er byer på over 30 000 mennesker. I karrig landskap ligger disse samfunnene omgitt av grønt gress og blomster. Husene har solcellepanel på takene, og flere har svømmebasseng. Alle har en bevoktet kontrollpost ved inngangen.

BEVOKTNING kan de behøve. Det er ikke tvil om at de jødiske nybyggerne som har sine hjemme dypt inne på palestinsk territorium er sterkt uønsket av den palestinske lokalbefolkningen. Tilstedeværelsen av jødiske nybyggere på Vestbredden og i Gaza har bidratt til en forverring av sikkerhetssituasjonen både for jøder og palestinere i disse områdene - noe nybyggerne er ansvarlige for selv, skal man tro blant annet den israelske nasjonale etterretningsorganisasjonen Shin Bet og FN. Uavhengig av årsakene til den forverrede sikkerhetssituasjonen i de okkuperte områdene, har israelske myndigheter i en årrekke bidratt til en gradvis bevæpning av de jødiske nybyggerne, med det for øyet å gi nybyggerne muligheten til å kunne forsvare seg selv. En nybygger har derfor retten på sin side når han bærer både en pistol, et automatgevær - vanligvis en Uzi - samt et ekstra arsenal kuler. Med dette som bakteppe kan man se det paradoksale i drakampen rundt tilbaketrekkingsplanen: Samspillet mellom myndighetene og nybyggerne har medført at myndighetene har tillempet det israelske lovverket slik at nybyggerne blir gitt en mulighet til å bevæpne seg - en mulighet disse nybyggerne i høyeste grad har benyttet seg av. For israelske myndigheter har dette nå utviklet seg til å være ensbetydende med å skyte seg selv i foten, praktisk talt. Dette er nemlig ikke til å komme fra: De geværmunningene som de israelske forsvarsstyrkene nå stirrer inn i, er de samme våpnene som israelske myndigheter har gitt nybyggerne løyve til å bære.