Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Med Gud på laget

Når Willy Nelson synger «God bless America» med skjelvende røst til de etterlatte etter 11.september, og George Bush avslutter talene om krigen i Irak med «God bless America», betyr ikke ordene det samme, skriver Anne Stensvold.

FORSKJELLEN

i betydningen av Willy Nelsons «God bless America» og president George W. Bush sitt tilsynelatende identiske utsagn skyldes ikke bare at den ene synger mens den andre holder tale. Heller ikke at bølgen av medfølelse etter terrorangrepene har skyllet vekk for nokså lenge siden, men at ordene som kommer har helt forskjellig tyngde. Visesangeren kan påvirke følelseslivet og røre oss til tårer, men presidenten har makt til å kommandere folk ut i krig, drap og død. Slik makt har alle regjeringer over statens borgere. Men i et moderne samfunn som det amerikanske, må presidenten overbevise befolkningen om at krigen mot Irak er nødvendig, og at den er rettferdig. Dersom han ikke klarer det fremstår han som en despot eller kanskje som idiot. Det er her Gud og massemedia kommer inn i bildet. Massemedia skal vise at krigen er nødvendig og Gud skal sikre en rettferdig krig. Om motparten ser krigen som nødvendig og rettferdig spiller ingen rolle, det er regjeringsens forhold til eget lands borgere som betyr noe.

NÅR BUSH

sier «God bless America», betyr det at han, som USAs president har Gud på sin side. Det har USA alltid hatt. I konstitusjonen heter det riktignok at USA ikke har noen statsreligion, men det betyr ikke, og har heller aldri betydd, at dette er et ukristelig land. Snarere tvert imot. I dag svarer 90 prosent av amerikanere at de tror på Gud - mot ca. 60 prosent i Europa. Hver søndag går 40 prosent av USAs befolkning i kirken, mot ca. 10 prosent i Europa. Kristendommens posisjon er sterkere enn i andre deler av den vestlige verden, jødedommen er landets nest største religion, men islam er i ferd med å ta innpå på grunn av arabisk og indisk innvandring de siste tiårene. Disse trosretningene lever side om side som del av et fritt religions-marked. Når Bush sier «Gud» vet alle hva han mener, men ingen snakker om det. Fordi bak ordet gjemmer det seg mange ulike oppfatninger. Gud er altså et så vidt eller vagt begrep at man kan være enige om å være uenige om det. Alt i religionsfrihetens navn. Uansett er religion en viktigere politisk faktor i USA enn i andre vestlige land. Om det skyldes at amerikanere flest er mer religiøse enn andre, er usannsynlig, men faktum er at folk flest slutter sterkere opp om sine religiøse organisasjoner enn i andre vestlige land. En mulig forklaring kan være at religionen har større spillerom og fyller flere behov i et land som mangler de statlige velferdsordninger som Vest-Europa har.

BUSH ER IKKE

den første amerikasske presidenten med en sterk religiøs tro. Også Jimmy Carter er kjent for det. Men Bush er den første som bruker sin religiøse forståelse direkte i politisk sammenheng - ikke bare i stadige referanser til Gud, men gjennom hans skarpe skille mellom godt og ond (ondskapens akse), og ikke, slik det vanligvis gjøres i politisk sammenheng, mellom rett og galt i henhold til internasjonale konvensjoner. Men tydeligst kommer Bush sin religiøse forståelse til syne i hans karakteristikk av Bin Ladens terrorisme: den er en ond og misforstått form for islam, en destruktiv kraft som er ute etter å ødelegge USA og den siviliserte verden - Djevelen i ny forkledning. Denne analysen ligner mer på kristne endetidsforventninger (se Johannes Åpenbaring kapittel 13.) enn på en politisk analyse.

DERMED FREMSTÅR

terrorisme som et muslimsk problem. Det er mildest talt en omgåelse av fakta, men USAs president synes å ha glemt at det også finnes en intern amerikansk terrosisme. Antrax-skandalen høsten 2001 er et eksempel, et annet er sprengingen av delstatsbygningen i Oklahoma City i 1995.

Bush legger heller ikke skjul på sin Metodist-bakgrunn. Han ble frelst i førtiårs alderen av vekkelsespredikanten Billy Graham, en av initiativtakerne til bønnefrokostene i Det hvite hus. Disse møtene er en ukentlig foreteelse hvor den amerikanske presidenten innkaller utvalgte ledere fra ulike (stort sett ) kristne trossamfunn for å be og diskutere aktuelle politiske spørsmål. Ordningen viser hvilken makt og innflytelse religiøse organisasjoner har i amerikansk politikk. For europeere virker Bush sin religiøse språkbruk ikke bare fremmed, men også skremmende. Den minner mer om en vekkelsespredikant enn en statsleder etter vanlig vestlig målestokk. Den britiske stasministeren kan ikke påkalle Gud med samme selvfølgelige mine - til tross for at Storbritannia faktisk har en statskirke og USA formelt sett ikke er en kristen stat. Men det er på papiret. I virkeligheten ser det annerledes ut. Der er det president Bush som fremstår som «troens forsvarer», og amerikanerne, ikke det britiske folket som støtter opp om kristendommen som gjaldt det statens sjel.

DEN FERSKE

biskopen i Tunsberg, Laila Riksaasen Dahl hevdet nylig at Bush misbruker Guds navn. Han kan ikke påstå å ha Gud i ryggen når han angriper Irak, hevder hun. Paven mener det samme, og til og med bispeforsamlingen i Metodistkirken, Bush sin egen kirke, har sagt at dette ikke er en rettferdig krig og derfor ikke kan forsvares på kristent grunnlag. Det synes ikke å affisere Bush. Men for USAs kristne befolkning må det nødvendigvis svekke presidentens overbevisningskraft - dersom man da ikke tror, slik Bush selv synes å gjøre, at han har direkte forbindelse med Gud. At en norsk biskop stiller den amerikanske presidenten til ansvar og sier at han ikke har rett til å ta Gud til inntekt for sin krig i Irak spiller derfor liten rolle, men at hun, sammen med majoriteten av kristne ledere går imot Irak-krigen er en viktig garanti for at Irak-krigen ikke skal oppfattes som en krig mellom religioner. Pavens aktive fredsdiplomati gjenom møtet med visestatsminister Tarik Assis i Vatikanet i februar er ett bidrag som ikke kan overvurderes. Men minst like viktig er Frankrike og Tysklands politiske motstand mot denne krigen. Uten denne anti-krigsfronten ville Irak-krigen fremstått som en erobringskrig der kristne angriper muslimer. Hittil har krigsmotstanden i den muslimske verden visst å skille mellom USA og kristendommen og rettet sin avsky mot «amerikansk-britisk maktarroganse» og ikke mot kristne som sådan.

«GOD BLESS AMERICA»

synger Willy Nelson og trøster fortvilede amerikanere mens president Bush oppmuntrer det samme publikumet til kamp og offervilje ved de samme ordene. Men ingen kristne tror at Bush har makt til å kommandere Gud - det ville være en gudsbespottelse. 11.september var forvarselet om at den kosmiske krigen var igang. Det er bakgrunnen for at Bush er så trygg i sin tro på at dette er det godes krig mot det onde, at Irak er det første landet i «ondskapens akse». Det kan være vanskelig å se den logiske sammenhengen mellom kampen mot Bin Ladens terrorisme og krigen mot Saddams Irak. Saddam er leder i Baath-partiet som har en sosialistisk inspirert ideologi og ingen religiøs overbyggning. Likevel figurerer Irak som første land på listen over ondskapens akse. Det kan bare forklares med et annet av Bush sine bibelsitater: «den som ikke er med oss er mot oss». Det er bare i denne sammenhengen at Irak-krigen kan fremstå som en slags forsvarskrig.

Vi gir oss ikke før vi har vunnet, sa Bush og Blair på pressekonferansen i Camp David for kort tid siden. Sett i lys av Bush sin kristne overbevisning er det ingen grunn til å tvile på at han mener det. Spørsmålet er bare hvor mange menneskeliv en slik seier er verd. Det er Bush og Blair som bestemmer nå. Gud har trukket seg tilbake for lenge siden. De viktigste skillelinjene i verden i dag, er det ikke mellom kristendom og islam, men mellom sekulære krefter og religiøse fundamentalister - mellom de som setter ideer foran menneskeliv og de som ikke gjør det.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media