Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Med Gud på sin side

Nick Cave er kjent fra den svartkledde rockens første divisjon. Han skriver sanger om alt fra bestialske drap til evig kjærlighet. Han har 20 år bak seg som narkoman. Men han stoler på Gud.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Ting forandrer seg, sier Nick Cave. - Livet forandrer seg. Jeg er blitt eldre, og det er jeg glad for.

- Hvorfor det?

- Blant annet fordi jeg slipper å være sammen med unge mennesker. Hele mitt voksne liv har jeg forsøkt å flykte fra min egen ungdom. Det er ikke noe galt i år være ung, men jeg føler at jeg er over det stadiet i livet. Jeg er mer fokusert, mer konsentrert om det jeg gjør. Jeg arbeider mer målrettet. Når du er ung, går du inn i så mange blindgater. Det viktigste med å bli eldre er at du ikke bryr deg om hva folk mener om det du gjør. Dermed kaster du bort mindre energi. I dag vet jeg hva jeg vil.

12. juni 1985. Den australske rocklegenden Nick Cave opptrer sammen med gruppa The Bad Seeds på Vikateatret i Oslo. Han er forholdsvis ukjent, men ikke for Oslos svartkledte 80-tallsgenerasjon av rocka flaggermus. De er der, alle sammen.

På scenen fyker Nick Cave omkring som en halvdød flue; en selsom og panisk blanding av Dracula og Jim Morrison. Han vrenger ut av seg demoniske, spøkelsesaktige visjoner av skikkelser fra Blind Lemon Jefferson til Huckleberry Finn. Skeive gitarer flerrer det primitive lokalet. Sminken renner langs det eggebleike ansiktet. Håret henger som en nihalket katt over det huløyde blikket. Paranoiaen får hele Aker Brygge til å skjelve og true med å skli ut i fjorden mens Cave synger 150 maniske, improviserte vers av Bob Dylans «Wanted Man». Dommedag er nær. Cave er ettersøkt over hele universet.

Inntil han avslutter; med «Knockin' On Heavens Door», framført med en mørk form for søkende skjønnhet.

Snart 14 år og en rekke klassiske rockalbum seinere sitter han i London. Avruset. Rolig. På telefonen spør han hvem som ringer. - Ah, Norway, yes. Go ahead. What do you want to know? Jeg spør om han har fått noen svar på sine forsøk på å komme inn døra til himmelen.

- Jeg har alltid vært opptatt av religiøse spørsmål. Religion har influert meg hele livet. Etter hvert står det klarere for meg hva jeg tror på. Brikkene faller på plass. Jeg er ikke opptatt av organisert religion. Jeg liker ikke å sette ideene mine i et system. Jeg er under forandring hele tida og er ikke interessert i å låse meg til en spsiell måte å tro på.

- Du har skrevet et begeistret forord til en ny utgave av Markus-evangeliet?

- Hvis du leser Markus-evangeliet, vil du forstå det. Det inspirerer meg mer enn noe annet. Der står alt.

- Hva med det gamle testamentet, som du referer til i mange av tekstene dine?

- I det gamle testamentet møter du en ekstremt voldelig, nådeløs og grusom gud, en sinnssyk og ond skaperkraft som gjennomstrømmer alle fortellingene. Det er som å lese en skikkelig ekkel kriminalroman. Det liker jeg. Jeg liker voldelige historier. De utvider perspektivet på livet. Men det som skjer i det gamle testamentet, er dypt urettferdig mot menneskeheten. Jeg tror Jesus kom til jorda for å rette opp forbrytelsene til sin far. Han ville skape en verden som var bedre enn den faren hadde skapt. Det er også vår jobb som barn av våre foreldre.

- Din egen far var engelsklærer med forfatterambisjoner?

- Han var en sterk inspirasjonskilde for meg. Men jeg vil gjøre det bedre enn ham, skape noe større.

- Hvor tror du de skapende kreftene kommer fra?

- Jeg vet hvor de kommer fra. De kommer fra Gud.

- Hvilken Gud?

- Gud er Gud. Mitt syn på Gud er ikke det samme som det kirken presenterer.

- Stammer sangene dine fra erfaringer, eller er de frukter av fantasien?

- Sangene handler alltid om mitt forhold til verden. Men de kan deles inn i to typer. For det første skriver jeg fortellende sanger med et episk innhold. De er lette å skrive. For det andre skriver jeg ekstremt personlige sanger, direkte knyttet til det som skjer i livet mitt. De sliter jeg mye mer med. De er ofte skrevet med et direkte budskap til mennesker som står meg nær. De kan være skrevet for å skade eller såre, eller de kan være skrevet for å gjøre ting godt igjen. De er alltid en form for kjærlighetssanger.

- Også de som er skrevet for å såre?

- Særlig de. Hvis ikke kjærligheten har et element av hat, er det ikke snakk om kjærlighet. Glade sanger som forenkler kjærligheten, gjør meg rasende. De er falske. De fornekter menneskenes rett til å være triste og nedfor. Det er ikke slik livet er. Sangene må ikke bli et våpen som nekter oss evnen til sorg og hat. Det finnes enorme krefter i slike følelser. De er noe vi bør ønske velkommen. I vår tid er triste stemninger noe som forbindes med depresjon. De er noe som skal helbredes. Det er meningsløst. Slike følelser må også gis pusterom og leves ut.

- Er dét hensikten med kunsten?

- Mitt mål som kunstner er å avklare hvem jeg er som menneske. Jeg forsøker å avklare mine kriterier for sann skjønnhet. Hvis noen lar seg inspirere av det, gjør det meg lykkelig. Alle har sitt bilde av hva som er vakkert. Men når jeg hører folk snakke tull om skjønnhet, blir jeg rasende.

- Som låtskriver har du en egen sans for historier om mord og forbrytelse?

- Jeg har veldig sterk sans for slike ballader i den gamle blues- og folktradisjonen. Selv har jeg et sterkt forhold til å uttrykke vold med ord. Jeg er fascinert av språklig vold. Kombinert med musikk, er vold uhyre spennende. En sang er et melodiøst, ofte harmonisk uttrykk. Sammen med en voldelig handling kan effekten bli veldig overraskende.

- Hva leste du som ung?

- Hvor ung? Snakker vi om «Ole Brumm», eller...?

- Litt seinere kanskje?

- Faren min sørget for at jeg leste mye. Gode ting. Men voldelige. Han leste Shakespeares «Titus Andronicus», et stykke så fullt av mord og bestialiteter at det får alt annet til å blekne. Han fortalte meg hva disse tingene betydde for ham. Jeg var for ung den gangen til å forstå hva faen han snakket om, men jeg er evig takknemlig for at han gjorde det.

- Din egen roman «Eselet så herrens engel» er tydelig William Faulkner-inspirert. Var det faren din som anbefalte ham?

- Nei, han fant jeg selv. I tenårene kastet jeg meg over de store russerne. Dostojevskij, Tolstoj og de gutta der. Det var sterkt. I forhold til dem måtte alt annet bli en nedtur. Men så fant jeg Faulkner. For meg handler hans bøker først og fremst om språk. Om hvor fantastisk språket kan være. Min favoritt er «As I Lay Dying». For en historie! Jeg fikk en ny litterær vind i ryggen med sørstatsdikterne. Flannery O'Connor er også en stor favoritt. Og Bibelen. Den leste jeg hele tida.

- Finnes det en sammenheng mellom sørstasforfatterne og musikk fra det samme området?

- Helt klart. Samtidig med at jeg leste Faulkner, lyttet jeg til de gamle bluesmusikerne. Jeg ble opptatt av mytologien rundt dem og de fredløse, eviggyldige skikkelsene som befolker sangene deres.

- Av låta «Tupelo» går det fram at du også har et sterkt forhold til Elvis?

- Jeg har alltid likt Elvis, særlig i den seine perioden. Jeg leste Albert Goldmanns biografi, som mange hater fordi den tydeligvis ønsker å bryte alle de galmorøse forestillingene om Elvis. For meg fungerer den motsatt. Nettopp gjennom Goldmanns skildringer av forfallet får Elvis mytiske dimensjoner. Du ser det også på konsertopptakene fra den siste perioden før han døde, særlig i filmen «This is Elvis». Utrolige kutt! Det du ser, er et menneske som kjemper en utrolig kamp med livet. Elvis gikk i gjennom den kampen. Det er noe av det mest brutale som noen gang er filmet. Ingen har noensinne sett noe lignende. Det stråler noe enestående heroisk av disse bildene.

- Er din egen sceneopptreden inspirert av Elvis?

- Egentlig ikke. Jeg har fortsatt min seine Elvis-periode til gode.

- Både i sanger og i romanen din refererer du til Elvis' tvillingsyndrom, dette at tvillingbroren hans døde like før han ble født?

- Hovedpersonen i romanen min lever den mest verdifulle perioden i livet sitt før han blir født. Da opplever han nærhet og varme sammen med broren sin. I det øyeblikk han spyttes ut av morens liv, er det slutt. Han møter en ond og grusom verden. Romanen handler om spennet mellom himmel og helvete.

- Skriver du på noen ny roman?

- I øyeblikket er jeg bare interessert i å skrive sanger. Jeg opplever at man i vår tid undervurderer rocken som kunstform. Kanskje har jeg gjort det selv. Muligens var det derfor jeg skrev en roman, for å prestere noe innenfor en kunstform med høy prestisje. Nå føler jeg at det er nødvendig å heve rockens plass i kunstens hierarki. Å få den noen trinn opp på stigen. Rocken har en enorm kraft. Den kan ha en effekt ingen annen kunstform kan ha. Den er full av mysterier og muligheter. Den kan endre hele livet ditt på noen få øyeblikk. Jeg tror den virker skremmende på kunstnere innenfor andre kunstformer nettopp fordi den har et slikt enormt potensiale.

- Hvordan vil du beskrive din egen utvikling som låtkriver?

- Jeg skriver enklere og mer direkte i dag. De gamle sangene blir en del av fortida, en del av min egen mytologi. Kanskje jobbet jeg for hardt med låtene før, for å imponere omgivelsene. Alt skulle være perfekt. I dag jobber jeg mer uanstrengt og uten å skjele til omgivelsene.

- Har bruken av sterke stoffer hatt noen kreativ effekt på det du har gjort?

- Jeg håper det. Ellers ville det vært totalt bortkastet å ta alle de stoffene, ikke sant? Nei, det har nok vært omvendt. Sangene er blitt til på tross av stoffene, ikke på grunn av dem. Men når du går på stoffer, blir du redd for å slutte. Redd for at skaperkraften skal ta slutt samtidig. Jeg var narkoman i 20 år. Jeg ser absolutt på den perioden av livet som verdifull. Men det gjør visse ting med deg. Du får et voldsomt behov for å rettferdiggjøre livet ditt. Du må vise omgivelsene at du får til noe selv om du går på stoff. Det blir et tyranni. I dag har jeg ikke noe slikt å forsvare. Det virker faktisk veldig befriende. Men jeg har lyst til å si noe viktig om narkomane i dagens samfunn.

- Vær så god.

- Jeg misliker sterkt den demoniseringen av stoffmisbrukere som foregår over hele den vestlige verden. Folk har alltid behov for noen å tråkke på. Det får dem til å føle seg fornøyd med seg selv. I dag er det de narkomane som må ta støyten. De er uglesett overalt. Det er som om de er null verdt. Det tar jeg på det sterkeste avstand fra.