Med Gud til hjelp

Statsminister Bondeviks kristne tro spillte en avgjørende rolle da George W. Bush aksepterte norsk motstand mot angrepet på Irak i 2003. Det avsløres i ei bok om Irak-krigen som kommer ut i dag.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

FRYKTEN FOR å legge seg ut med USA utgjør et grunninstinkt i norsk utenrikspolitikk. I de første månedene av år 2003 var faren akutt. USA ville ha støtte til en krig som et stort flertall av det norske folk var imot. Kunne Regjeringen følge folkeviljen uten å ødelegge det nære vennskapet? Lenge så det mørkt ut, men så fikk Norge i både pose og sekk. Norge støttet ikke og deltok ikke i selve angrepet, men stilte militære styrker til disposisjon for ikke-stridende oppgaver i det okkuperte Irak etterpå. Dermed fikk den norske befolkningen inntrykk av at Norge hadde gått imot krigen, mens amerikanerne beholdt sin oppfatning av Norge som en lojal støttespiller. Ole Berthelsen har i sin bok, som kommer ut i dag, samlet trådene i den norske og internasjonale historien om krigen i Irak. Han viser de dilemmaene som Regjeringen slet med, og hvordan stats- og utenriksminister strevde for å kombinere sine respektive roller.

SELVE LINEDANSEN mellom prinsipper, opinion og USA-allianse har vært et mønster i norsk utenrikspolitikk gjennom snart seksti år. Etter den kalde krigen har dansen gått videre, skjønt vilkårene for norsk sikkerhetspolitikk er drastisk endret. Den sovjetiske invasjonstrusselen forsvant. Det hadde to viktige, dels motstridende konsekvenser. På den ene side fikk Norge større trygghet. Det ga Regjeringen frihet til å markere en uavhengig utenrikspolitikk, basert på egne interesser og idealer, og åpnet dessuten for å spare militære utgifter. Denne friheten ble lite utnyttet, og det har sammenheng med at Norge mistet sin strategiske betydning for USA. Det skjerpet den norske utenriksledelsens behov for å sikre fortsatt sympati og interesse i Washington. Dette behovet gjorde seg gjeldende i en periode da den amerikanske Kongressen, fra 2001 også Det hvite hus, utviklet en form for utenrikspolitikk som vakte mishag i norsk opinion.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer