Med Gud til hjelp

Statsminister Bondeviks kristne tro spillte en avgjørende rolle da George W. Bush aksepterte norsk motstand mot angrepet på Irak i 2003. Det avsløres i ei bok om Irak-krigen som kommer ut i dag.

FRYKTEN FOR å legge seg ut med USA utgjør et grunninstinkt i norsk utenrikspolitikk. I de første månedene av år 2003 var faren akutt. USA ville ha støtte til en krig som et stort flertall av det norske folk var imot. Kunne Regjeringen følge folkeviljen uten å ødelegge det nære vennskapet? Lenge så det mørkt ut, men så fikk Norge i både pose og sekk. Norge støttet ikke og deltok ikke i selve angrepet, men stilte militære styrker til disposisjon for ikke-stridende oppgaver i det okkuperte Irak etterpå. Dermed fikk den norske befolkningen inntrykk av at Norge hadde gått imot krigen, mens amerikanerne beholdt sin oppfatning av Norge som en lojal støttespiller. Ole Berthelsen har i sin bok, som kommer ut i dag, samlet trådene i den norske og internasjonale historien om krigen i Irak. Han viser de dilemmaene som Regjeringen slet med, og hvordan stats- og utenriksminister strevde for å kombinere sine respektive roller.

SELVE LINEDANSEN mellom prinsipper, opinion og USA-allianse har vært et mønster i norsk utenrikspolitikk gjennom snart seksti år. Etter den kalde krigen har dansen gått videre, skjønt vilkårene for norsk sikkerhetspolitikk er drastisk endret. Den sovjetiske invasjonstrusselen forsvant. Det hadde to viktige, dels motstridende konsekvenser. På den ene side fikk Norge større trygghet. Det ga Regjeringen frihet til å markere en uavhengig utenrikspolitikk, basert på egne interesser og idealer, og åpnet dessuten for å spare militære utgifter. Denne friheten ble lite utnyttet, og det har sammenheng med at Norge mistet sin strategiske betydning for USA. Det skjerpet den norske utenriksledelsens behov for å sikre fortsatt sympati og interesse i Washington. Dette behovet gjorde seg gjeldende i en periode da den amerikanske Kongressen, fra 2001 også Det hvite hus, utviklet en form for utenrikspolitikk som vakte mishag i norsk opinion.

DET SKJEDDE også en annen viktig endring under siste del av Den kalde krigen og i tiåret etterpå. Gud - eller religion - gjorde seg stadig sterkere gjeldende i internasjonal politikk. Så å si overalt i verden, bortsett fra i Vest-Europa, skjedde omfattende religiøse vekkelser. Og selv i EU ble det intens debatt om den nye grunnloven skulle forankres i den kristne arven, og det ble tatt initiativ til å saligkåre en av grunnleggerne, franskmannen Robert Schuman, slik at han senere kan gjøres til helgen. Statsledere begynte i større grad å benytte religiøse symboler som en del av sin politiske retorikk. USAs nye president fra 2001, George W. Bush, stilte seg i spissen for denne trenden i kristenheten. Hans personlige historie var i seg selv av typisk religiøs art med en syndefull ungdomstid, anger, omvendelse, bot og åndelig vekst. Allerede i hans første år som president ble han dessuten utsatt for angrep fra selve den inkarnerte ondskap. Terrorangrepet på USA 11. september 2001 åpnet slusene ikke bare for en religiøst fundert patriotisme, men også for å sette moral og idealisme enda høyere på dagsordenen både i amerikansk innen- og utenrikspolitikk.

ALT DETTE nye krystalliserte seg i spørsmålet om Irak. Hvis noen var selve Satan, var det Iraks diktator Saddam Hussein. Et regimeskifte i Irak skulle bli selve brekkstangen for å frigjøre verden. Og da er vi ved begynnelsen av Ole Berthelsens bok, hvor han konfronterer det nye Amerika med det gamle Norge i et sjokkartet møte på Hotel Continental 12. mars 2003, der USAs ambassadør advarte Norge i sterke ordelag: På grunn av Irak kunne et gammelt vennskap bli brutt. Norge kunne lide samme skjebne som Tyskland og Frankrike, uten å ha noe EU å støtte seg til. På grunnlag av åpne kilder og et stort antall til dels konfidensielle intervjuer med norske og amerikanske beslutningstagere gjennomgår Berthelsen forløpet i krisen og hvordan vennskapet ble reddet. Utenriksminister Jan Petersens diplomati hadde kjørt seg fast i det såkalte FN-sporet. Norge hadde satset på å forlike USA med FN ved å sørge for, eller late som om, USAs hensikter hadde eller kunne få folkerettslig forankring. Da det ikke lyktes, siden Frankrike varslet veto i FNs Sikkerhetsråd, og det samtidig ble klart at USA ville angripe uansett, ble det også tydelig at det ikke kunne lykkes å overbevise norsk opinion om at angrepet hadde «tilstrekkelig folkerettslig forankring». Det kunne bare ikke gå. 15. februar 2003 hadde enorme folkemasser samlet seg for å advare mot en urettmessig krig. Avisene kunne rapportere om USA-kritiske ytringer i forsvarsforeninger og Rotaryklubber, for ikke å snakke om i kristelige foreninger. Det så ut til at Norge måtte velge mellom vennskapet med USA og sitt eget folks overbevisning. Norge måtte enten støtte en krig mot folkemeningen, slik Danmark gjorde, eller ta plass i det foraktelige «gamle Europa» sammen med Tyskland, Frankrike - og Sverige.

I DENNE SITUASJONEN kom pardansen til heder og verdighet. For Norge viste det seg å være en fordel å ha en prest på statsministerstolen. Bondevik hadde nær kontakt med partifellen Knut Vollebæk, Norges ambassadør i Washington. Statsministeren kjente dessuten kristen-Norge. Han skjønte at folket ikke kunne godta norsk krigsdeltakelse. Han kunne heller ikke forlike det med egen samvittighet. Det ble grunnlaget for et elegant utført dansenummer. Kanskje var det improvisert, kanskje nøye koreografert. Det vet kanskje bare Bondevik selv. Berthelsen fremhever Regjeringens janus-ansikt, ett vendt mot USA, ett mot Norge. På den ene side støttet altså ikke Norge angrepskrigen mot Irak. Nordmenn tolket dette som at Norge var imot krigen. På den annen side avsto Norge fra å kritisere USA offentlig og gjorde en innsats i NATO for å få Frankrike, Belgia og Tyrkia til å la være å stikke kjepper i hjulene på den amerikanske krigsmaskinen. Og så snart Saddam Husseins regime var falt og okkupasjonen ble forankret i et vedtak i FNs Sikkerhetsråd, sendte Norge militære styrker til å utføre ikke-stridende oppdrag i den britiske okkupasjonssonen. Det ble lagt merke til i USA. President Bush og forsvarsminister Donald Rumsfeld fortsatte å oppfatte Norge som en lojal støttespiller. Så vel vennskapet som Regjeringens nasjonale ære var dermed reddet. Både stats- og utenriksminister (for ikke å snakke om forsvarsministeren) kunne puste lettet ut.

NØKKELEN til Regjeringens diplomatiske triumf finnes kanskje i en telefonsamtale Bondevik hadde med Bush 13. mars 2003, dagen etter det illevarslende møtet på Hotel Continental og en uke før himmelen lyste opp over Bagdad. Da samtalen kjørte seg fast i to ulike syn på folkeretten, kunne Bondevik lett ha kommet til å svaie der han sto på den norske linen, men så tok han et trinn til siden. Han fjernet seg fra folkeretten og henviste til sin kristne samvittighet i stedet. Det var noe Bush begrep seg på. Da vek også han høflig til siden, uttrykte sin respekt og lot Bondevik passere. Denne samtalen utgjør det dramatiske høydepunkt i Berthelsens nye bok.

Artikkelen er en redigert utgave av forordet i boka «En frelser, en prest og en satan»