Med Harley'n som kollega

I halvannet år har Jens Romundstad kjørt på kryss og tvers av kontinenter på en Harley-Davidson. På slep har han hatt et filmteam. I lomma har han fått god lønn. Resultatet er tv-serien «Biker-Jens». En liten trøst til oss andre, som pent må sitte i sofaen, brumme litt og kanskje legge oss lett over til siden i en og annen sving.

Jeg sitter bakpå en Harley-Davidson. Årets første tur. Regnvær, kulde og sølesprut betyr ingenting. Dette er herlig. Foran meg sitter en danske med rødt flippskjegg og styrer doningen. Stødig.

Jens Romundstad alias Biker-Jens har kjørt USA på tvers, litt rundt i Australia og litt rundt i Østen. I løpet av halvannet år har han kjørt 45 000 kilometer på en Harley. Med lønn.

- Første spørsmål: Hvordan får man en sånn jobb?

- Det er tilfeldigheter. Rett idé på rett plass, for de rette folka.

- Så det var ikke din idé?

- Neeei. Det ville jeg aldri spurt om. «Kan jeg få kjøre Harley gjennom USA og få betalt for det?» Nei, ærlig talt, sier Biker-Jens.

Han er innom Oslo på vei til Rindalen. Faren er norsk og moren er dansk. I 1990 flyttet de til Norge, men Jens ville ikke være med. Han flyttet til København for å studere.

Vi svinger inn i Oslo sentrum og jeg gjør Biker-Jens oppmerksom på at trikkeskinnene kan være sleipe. Det burde jeg ikke ha gjort. Selvsagt vet en rutinert biker sånt. Jeg er heldig. Han lar seg likevel intervjue.

- MC-INTERESSEN har jeg hatt så lenge jeg kan huske. Faren min hadde motorsykkel. Jeg gjorde hva som helst da jeg var liten, klippet plenen og greier, for å få sitte på. Da jeg var gammel nok til å kjøre selv brukte jeg alle sparepengene på min første motorsykkel.

- Som var?

Jens ser seg rundt og hvisker:

- En Kawasaki.

- Ooops!

- Nei. Det er samme faen hva folk kjører. Hvis alle kjørte samme slags sykkel ville det bli forferdelig kjedelig, sier Jens. Som etter Kawasakien avanserte til en Triumph. Og kom dypere og dypere inn i biker-miljøet i København.

- Du er siviløkonom og har studert på Handelshøyskolen. Hvordan passet det inn i miljøet der?

- Ikke i det hele tatt. Der satt strigla typer med stresskofferter, men hva faen betyr det. Jeg hadde akkurat de samme bøkene i min fillete sekk. Som biker møter man mange fordommer, men jeg har mange fordommer sjøl også. Selv om jeg prøver å jobbe med det. Det lærte jeg mye om da jeg var med på den første danske Robinson-ekspedisjonen.

ETTER ROBINSON-EKSPEDISJONEN BLE ALT ENDRET. Fra å være normal (les: unormal) handelsskolelærer, opplevde Jens nå å bli stoppet på gata for å skrive autografer og bli oppringt om natta. Han var blitt en offentlig person.

- Jeg ble bedt om å holde foredrag. De var 50% biker-vitser og 50% om opplevelsene fra Robinson-ekspedisjonen. På et av disse foredragene traff jeg en dame som ba meg bli med ut på gangen. Yes, tenkte jeg.

Jens har aldri sett på seg selv som en kjekk fyr, men etter Robinson var tilgangen på damer uvant stor. Denne damen ville imidlertid noe annet. Hun jobbet i TVDanmark og la fram idéen om kjøreprosjektet for Jens.

- Det eneste jeg kunne gjøre var å legge meg ned på gulvet og ta armhevinger. Jeg har alltid drømt om å kjøre USA på tvers på en Harley. Det var som å kjøre rett inn i en film.

- Australia-turen som går på TVNorge nå er den dårligste av de tre seriene. USA, den første som ble sendt, og Østen, som vil bli sendt til høsten er bedre.

- Hvorfor?

- Du kommer til å hate meg når jeg sier dette, men - man kommer til et metningspunkt. Det er grenser for hvor mange inntrykk man kan klare å ta inn.

Biker-Jens har fått oppfylt sitt livs drøm. Nå driver han eget firma. Holder teambuildingskurs og refleksjonskurs, hvor han blant annet lærer næringslivsledere samarbeid og kommunikasjon. Han liker å undervise og har videreutdannet seg innen organisasjonsstrategi.

- Hvilket forhold har du til reality-tv?

- Jeg er takknemlig for å ha fått være med på Robinson. Men jeg er ikke sikker på om jeg liker utviklingen med Big-Brother og Temptation Island. Det appellerer til det aller laveste i mennesket. Deltagerne er ikke oppmerksom på hvilket inntrykk de gir seerne og at dette inntrykket, enten det er positivt eller negativt, blir sittende for resten av livet. Det er som å slå kron og mynt med skjebnen sin, og det kan være jævlig. Man skal ha en sterk psyke for å takle det. Intimsfæren invaderes. Man blir konstant trampet ned av presse og andre. Det tenker ikke deltagerne på. Mange håper på en karriere innen tv, men det er de færreste det skjer for.

Jens opplevde en enorm popularitet etter Robinson. Han ble blant annet nominert til Årets Danske.

- Etterhvert tror du selv at du er så fantastisk. Helt til du skjønner at faen, du er den samme idioten du alltid har vært.

Om et par år vil Biker-Jens være utvisket og den utviklingen hilser jeg velkommen.

BIKER-JENS bor i Kastrup, rett utenfor København sentrum, sammen med kjæresten Karen som han traff på USA-turen.

- Jeg kjørte ned langs The Strip i Las Vegas. Så fikk jeg øye på dén rypa. Jeg la merke til at hun kikket tilbake. Jeg er jo ikke så flott å se på så jeg tenkte «vow, hun ser i det minste på meg», vrengte sykkelen tvers over fire kjørefelt, tøffet meg skikkelig opp og spurte om hun hadde lyst på en drink. Det viste seg at hun var dansk. Først ble vi venner, snakket masse på telefonen. Da jeg kom tilbake til Danmark ble det oss to.

En ting er at Jens er Biker-Jens. Det kan kjæresten leve med. Noe helt annet er det at han er med i NATOs hurtige reaksjonsstyrke. Etter avtjent verneplikt savnet Jens militæret og ble profesjonell soldat på deltid. Noe som innebærer øvelser, oppfølging og ti dagers standby som kan innebære å bli sendt ut i skarp konflikt med fem dagers varsel.

- Kjæresten min hater det.

- Er du ikke redd selv?

- Hvis du skal være redd for å bruke det du har lært og trent på, er du i feil jobb.

ALLE HARLEY-GUTTER ser ekstremt tøffe og temmelig skumle ut, men Biker-Jens virker litt bløt. Stemmer det?

- Jeg er like bløt som hard. Det er feil å tro at det bare er tøffinger i biker-miljøet. Selv gjør jeg mye for å ikke få et image som «harding», for det er jeg ikke. Jeg har prøvd å være en sånn tulling som slåss og greier, men det var ikke noe gøy. Jeg er ferdig med det nå.

- Jeg tror jeg er unntaket som bekrefter regelen. De fleste jeg kjenner i biker-miljøet er lastebilsjåfører, bygningsarbeider eller sånne som driver med småsnusk.

- Harley-Davidson har blitt allemannseie. Merket brukes til mye annet enn sykler og Harley-klær selges i motekjeder.

- Det er fint at flere kjøper sykler, men det er feil å kjøpe sykkel for å pleie et image. Da har du ikke nok i personligheten din. Jeg hater Harley-jakker, -deodoranter, -leker og -bamser. Det er HELT jævlig.

I SANTA FE kom Jens inn i en jålete butikk med glass og dill, hvor de blant annet solgte klistremerketatoveringer og reklamerte med ekte Harley-logo.

- Jeg stod og så på den driten, da det kom en kvisete jypling av en ekspeditør bort til meg og sa at jeg kunne få låne toalettet for å få den klistret på med en gang. Da rev jeg av meg jakka, slet i stykker t-shirten, viste han ryggen min og ropte: «DETTE er en tatovering!». Så ble jeg kastet ut av butikken.

- Hva med skjegget. Er det en forpliktelse?

- Ja. Det kommer jeg aldri til å ta. Jeg tør ikke en gang tenke på hvordan jeg ser ut uten.

SYKKEL OG TV: Jens Romundstad har krysset kontinentet i halvannet år med et filmteam på slep.Foto: TOM MARTINSEN