Med hjerte for Obama

Med ny cd under armen og Barack Obama i sitt hjerte er soulbluesfunnet Lizz Wright klar for Oslo og Sentrum Scene 11. april.

– Mange mener at jeg har tatt en ny musikalsk retning med «The Orchard», men jeg ser det ikke sånn. Jeg bare prøver å dukke inn under de to første albumene og ta tak i det som binder dem sammen, og for meg er det the blues, sier mørkrøstede Lizz Wright. «The Orchard» følger opp «Salt» (2003) og «Dreaming Wide Awake» (2005), og mye av det myke, melodiøse materialet vil bli å høre når europaturneen til Lizz Wright og hennes kvartett treffer Oslo 11. april.

– Det kjennes nesten rart å reise igjen, sier hun.

– Jeg tok en lang pause i 2007 for å summe meg litt, lage denne nye plata og få meg et sted å bo i Brooklyn og er blitt veldig hjemmekjær. Det var ikke bare-bare å legge ut på veien igjen.

– Du ble først kjent som jazzsanger, men platene dine, og særlig «The Orchard», er minst like mye blues, soul og pop?

– Jeg er en sanger med stor kjærlighet og masse personlig tilknytning til jazz, men jeg har visst fra dag én at jeg ikke er en reinspikka jazzsanger. Snarere er det sånn at jazz, i likhet med gospel og blues, er noe som ligger til grunn for alt jeg gjør. Derfor klarer jeg heller ikke å tenke «retning» om det jeg holder på med. Linjene i livet mitt er ikke rette, de glir over i hverandre og beveger seg, og det samme hører jeg i musikken og i historiene i tekstene. Jeg tenker ikke på det når jeg skriver, men musikk er blitt en måte for meg å bli kjent med meg selv på.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Tekstene dine er åpne og personlige. Er det litt skremmende å slippe folk så nær innpå seg?

– Jeg prøver å skrive med engasjert sinn og åpent hjerte, og jeg oppgir jo ikke akkurat navn og adresse på dem jeg skriver om. Men det er sant, jeg slipper folk nær, og gjør det fordi jeg føler meg nær menneskene selv. Det jeg elsker mest av alt, er øyeblikket på scenen der vi alle – på og foran scenen – blir til selvstendige individer med vår egen energi, åpenhet, tålmodighet. For meg står disse øyeblikkene som det motsatte av å fyke rundt på fortauene uten å se mennesker som annet enn en masse eller som grupper.

– Hva slags utvikling ser du for deg selv framover?

– Vet ikke. Jeg vil gjerne fortsette å vokse som forfatter og låtskriver, være i stand til å bli begeistret og medfølende. Det er det viktigste, og hvor det fører meg som utøver, aner jeg ikke.

– Obligatorisk spørsmål til en amerikaner i disse tider: Hillary Clinton eller Barack Obama?

– Ooooohhh – for å være helt ærlig tror jeg begge, på ulike måter, kan gjøre mye for USA. Begge bringer ulike, men sterke synspunkter til torgs, begge er av ulike årsaker fascinerende personer, men jeg mener det ville vært veldig interessant å se hvordan Obama kan påvirke USA og vanlige amerikaneres liv. Begge står for store forandringer og vekker begeistring, og jeg må si at USA endelig kan fortjene litt begeistring hva regjering angår.

– Hva med marerittet om at noen vil oppfatte Obama som en så stor trussel at de skyter ham?

– Når du, som Obama, begeistrer så mange og tenner nytt håp i så mange hjerter, har du startet noe som ikke kan utslettes. Obama gir folk tro og håp, og jeg synes synd på dem som tror at hvis du blåser ut ett lite stearinlys, vil alle glemme hva lys er. Jeg vet ikke om det er fordi vi afrikanskamerikanere pri