IKKE VÅRT PROBLEM? Studenter demonstrerer i Madrid. «Når EU nå har økonomiske problemer som må løses umiddelbart, kan vi stolt proklamere at dette heldigvis ikke er vårt problem,» skriver kronikkforfatteren. Foto: Paul White/AP/Scanpix
IKKE VÅRT PROBLEM? Studenter demonstrerer i Madrid. «Når EU nå har økonomiske problemer som må løses umiddelbart, kan vi stolt proklamere at dette heldigvis ikke er vårt problem,» skriver kronikkforfatteren. Foto: Paul White/AP/ScanpixVis mer

Med hodet i sanden

Vi fordømmer andres nasjoners dårlige moral, men er lite villige til å løse noen av problemene. Noen som har tenkt på hvordan dette vil framstå i historiebøkene?

Vi lever i en spennende tid. Mange av oss deler et inntrykk av at kloden og menneskeheten står ovenfor noen av de største utfordringene i vår historie. Store befolkningsgrupper herjes av krig og sult, vi har en befolkningsvekst som fortsatt er ute av kontroll, og i tillegg har vi klimatrusselen. For å nevne noen.

Likevel er det nok den økonomiske krisen i Europa som opptar oss mest for øyeblikket. En krisetid for Europa, men samtidig kan den stå igjen som en av Europas fineste tider. Likevel kanskje blant Norges dystrere i nyere tid.

Som økonom er det svært interessant å følge utviklingen. Situasjonen er tilnærmet uten presedens i historien. Vi kjenner ikke effekten og rekkevidden av de virkemidlene som tas i bruk.

Vi ser også at ethvert tiltak har en rekke uheldige konsekvenser og/eller signaleffekter. Ta for eksempel dilemmaet med å møte en gjeldskrise med mer gjeld. Utfallet er ukjent. Jeg skal ikke synse rundt hvilke tiltak som er riktige eller feil, men la oss løfte blikket.

Norge har to ganger tidligere stemt nei til EU-medlemskap. Sist i 1994 med et flertall på 52,2 prosent, noe som må sies å være nokså marginalt. De siste tiåra har Norge vært mer eller mindre delt på midten i dette spørsmålet.

Takket være en snarrådig regjering ble vi likevel et semimedlem gjennom EØS-avtalen, noe som sikret oss tilgang til det svært viktige indre markedet. I lys av dette ønsker jeg å peke på et fenomen jeg ikke er spesielt stolt av. En holdning jeg frykter historien vil levne Norge og Norges befolkning liten ære.

Mens EU og eurosonen i særdeleshet er inne i sin desidert største krise i unionens levetid, er EUs tilslutning i Norge på sitt laveste nivå noensinne. Siste meningsmåling (utført av Norstat for NRK) viste at bare 14,3 prosent nå ville stemt for norsk EU medlemskap.

Det er intuitivt og forholdsvis enkelt å forstå hvorfor: En større andel av EU landene er preget av store underskudd og er gjeldstynget utover hva deres egen økonomi synes å kunne bære. Dessuten ser vi at en rekke land (ikke bare Hellas) har utvist liten forsvarlighet i sin finanspolitikk og ikke minst dårlig moral når det gjelder etterlevelse av så vel skatteregler som EU-pålagte krav.

Vi ser med andre ord at det er overveldende mye negativt med, rundt og om EU. Og det meste er både sant og uten vesentlig overdrivelse.

Det som er så forbasket synd er at det er så vanskelig å få øye på de positive effektene av det Europeiske samarbeidet. Frihandelssoner, stadig harmoniserte regelverk, krav til rettsvern, urokkelig fokus på menneskerettigheter, likhet og stimulans av nasjoners insentiv for stadig å forbedre seg systemmessig, har ført til en eventyrlig gevinst i Europa (og verden for øvrig).

Denne er usedvanlig vanskelig å måle fordi vi ikke har noen parallell i Europa foruten EU, EØS og liknende avtaler å sammenlikne med.

Min påstand er at gevinsten er av gigantiske proporsjoner selv om vi vanskelig kan måle den. Jeg tenker ikke da bare på kjedelig økonomiske gevinster, men på fred, bekjempelse av fattigdom, forbedring av menneskerettigheter, helse, religionsfrihet, demokrati, heving av generell levestandard, velferd, og så videre. Verdier de fleste av oss setter høyt.

SELVOPPTATTE NORDMENN «Meningsmålingene og medievinklingene viser at vi først og fremst er opptatt av vår egen nytte og velferd. Greit nok. Men kan vi samtidig innbille oss at moral og solidaritet for våre nærmeste preger oss?» skriver kronikkforfatter Truls K. Buchar. Foto: Privat
SELVOPPTATTE NORDMENN «Meningsmålingene og medievinklingene viser at vi først og fremst er opptatt av vår egen nytte og velferd. Greit nok. Men kan vi samtidig innbille oss at moral og solidaritet for våre nærmeste preger oss?» skriver kronikkforfatter Truls K. Buchar. Foto: Privat Vis mer

Sammenlikner vi Europa i dag med Europa etter krigen, finner vi en enorm utvikling målt i alle disse verdiene. Dette bringer meg til nettopp krigen, Europas forrige store krise, tragedie og, målt i samhold, storhetstid.

Etter langvarig krig og massive ødeleggelser, viste europeiske land (og blant annet USA) seg fra sin beste side. Norge hadde, noe ufrivillig og heldigvis, stått på riktig side. Med de allierte. Dette gjorde også at vi kunne delta i gjenoppbyggingen av Europa og Norge, ved hjelp av samarbeid og solidaritet. Vi var i samme båt.

Jeg tør påstå at vår historie fra og etter krigens dager, og samholdet med andre allierte, utgjør noe av det sterkeste fundamentet i vår nasjonalfølelse selv i dag. Bemerk også amerikanernes utrolige solidaritet med tanke på både militær innsats og den seinere Marshall-hjelpen i den høyst sentimentale og kritiske perioden.

Dette ble ikke gitt ut ifra juridisk forpliktelse, men ut ifra solidaritet og mest av alt en forståelse av at det var i deres langsiktige interesse med et gjenoppstått sterkt og fritt Europa.

Igjen befinner Europa seg i dyp krise. Riktignok av en helt annen art enn i og etter krigen, men likevel dramatisk.

På mange måter er dette også Europas fineste tid siden krigen. Vi ser nasjoner stille opp for nasjoner. En tysker betaler ut en greker i nød. En fransk bonde punger ut for samme greker, italiener, portugiser eller spanjol. En hardt arbeidende finne og en fattig rumener deltar i spleiselaget. Tatt i betraktning at også de såkalte sterke landene i EU selv er i dyp økonomisk uføre, er det nesten rørende å se samholdet som fortsatt råder.

Hvor er så Norge i denne historiske hendelsen i Europa? Jo, vi sitter stille som mus og forholder oss passive. Som om vi håper at ingen legger merke til oss. Vi klapper hverandre på skuldrene i vår egen selvgodhet over at vi to ganger har sagt nei til EU. Vi hadde rett! Heldigvis slipper vi å være med på spleiselaget når noen av skjevhetene i samarbeidet skal rettes opp og enkelte er i nød.

At vi i fullt monn har nytt grovt av samarbeidet i Europa i hele etterkrigstida, synes å være mindre viktig og er ikke i vår bevissthet. Når EU nå har snublet underveis og har økonomiske problemer som må løses umiddelbart, kan vi stolt proklamere at dette heldigvis ikke er vårt problem.

Stolt? Personlig føler jeg skam. Meningsmålingene og medievinklingene viser at vi først og fremst er opptatt av vår egen nytte og velferd. Greit nok. Men kan vi samtidig innbille oss at moral og solidaritet for våre nærmeste preger oss? For meg faller det i kategorien «Ibsens livsløgner». Hvor er vår moral i denne situasjonen? Er vi virkelig i vår rett til å snakke negativt om andre Europeeres dårlige moral? Den menige grekers utnyttelse under et dårlig fungerende system?

Nei, la oss sitte på formuen vår, fortsette å kildesortere søpla, gi småpenger til fattige diktaturer rundt i verden (u-hjelp), dele ut Nobels fredspris til presidenter og dissidenter, og ikke minst fortsette som verdens åttende største leverandør av fossilt CO2.

Vi kan legge oss om kvelden i falsk visshet om at vi er både ansvarsfulle og solidariske. Mister vi dette selvbildet - hvem er vi da?