Med Jan Erik Vold som følgesvenn blir det lett å lese dikt

Ny bok gjør det enklere å forstå og verdsette gode dikt.

STOR FORMIDLER: Jan Erik Vold har gjennom åra vist seg som en viktig formidler av poetiske innsikter. Den posisjonen bekrefter han i sin nye bok, «Poesi ad lib», som betyr poesi etter behag. 
Foto: Tom Martinsen
STOR FORMIDLER: Jan Erik Vold har gjennom åra vist seg som en viktig formidler av poetiske innsikter. Den posisjonen bekrefter han i sin nye bok, «Poesi ad lib», som betyr poesi etter behag. Foto: Tom MartinsenVis mer

ANMELDELSE: «Poesi ad lib» betyr «poesi etter behag» og oppsummerer Volds misjon: Det skal være lystbetont å lese dikt.

Ikke bare som dikter, men også som formidler av andres dikt er Jan Erik Vold i særklasse.

«Poesi ad lib» presenterer om lag hundre lesninger av nordiske — flesteparten norske — dikt og diktere som stammer fra tre avisserier: «Poesiåret 2000» (Dagbladet), «Snakk om dikt» (Morgenbladet) og «Diktet» (Dag og tid). I tillegg innholder boka fire lengre tekster, om Sigbjørn Obstfelder, Kristofer Uppdal, Henrik Wergeland og Gunvor Hofmo — fire diktere som kanskje kan regnes som Volds norske kanon, hans fire store.

Formidling I streng forstand er «Poesi ad lib» ikke en essaysamling, slik den omtales av forlaget. I hovedsak er tekstene korte, kommenterende og ikke særlig utførlige lesninger. Men dette er ikke ment som en innvending. Boka framstår heller som en blanding av antologi, oppslagsverk, lærebok om dikt og minibiografier om dikterne. Det korte formatet, særlig slik det framstår i seriene «Snakk om dikt» og «Diktet», fungerer antakelig langt bedre til formidling, enn det langtrukne, kritiske essayet som bare leses av de få.

Uvalget spenner vidt, fra kjente og kjære og rimende nasjonalskalder som Inger Hagerup, Nordahl Grieg og Arnulf Øverland, til ertelystne Arild Nyquist, Tor Obrestad og Harald Sverdrup, men også «konkret poesi», altså «poesi som insisterer på skriftens egenskap som [...] som grafiske tegn», innlemmes — ikke overraskende — i utvalget.

Biografisk metode Felles for alle lesningene er at de åpner diktene, gjør dem mer tilgjengelige, og de gjør dette blant annet ved å benytte seg av biografiske opplysninger om dikterne. Selv framhever Vold nødvendigheten av dette i etterordet: «Vi unndrar oss ofte en dypere forståelse om vi ignorerer relevante fakta rundt dikt og dikter».

Med Jan Erik Vold som følgesvenn blir det lett å lese dikt

I den grad opplysninger fra forfatterens liv noensinne lot seg fordrive fra tolkningsarbeidet, slik det ble forfektet under parolen «forfatterens død» på tampen av sekstitallet, er lesningen av det isolerte diktet en praksis Vold finner lite hensiktsmessig. Like lite er idealet en reduserende lesning som søker å finne én «fasit» for hvert dikt. Vold bruker derimot biografiske opplysninger slik de bør brukes: for å øke forståelsen, peke på muligheter, og ikke minst for å vise fram slektskap til andre diktere — med andre ord for å si noe om dikterens orientering og diktets kontekst.

Hva er et dikt? Når tekstene leses under ett, blir det også tydelig at Vold gjennomgående forsøker å kretse inn hva som gjør et dikt til et dikt. Han nøyer seg ikke bare med å gjengi den kjente formelen «Poesi = musikalitet + innsikt», men peker flere steder på hvor i diktet poesien oppstår, som for eksempel når den sekstenårige Cecilie Løveid dikter om «[...] det smeltende / smøret» i morens matlagning: «Det er i forvandlingen poesien ligger,» skriver Vold, «smørets forvandling i stekepannen.»

Den kanskje beste definisjonen er å finne i bokas bonusspor, en lesning av Theodor Kittelesens bilde «Ekorn i sprang»: «Hvor kom ekornet fra? Fra grantreet, som det ikke behøver finnes mer enn de ytterste grener av. Hvor skal ekornet hen? Til neste grantre, som overhodet ikke behøver finnes.»

Her får Vold, ved hjelp av diktets fremste kjennetegn, metaforen, sagt noe vesentlig om diktets krav til økonomi, at det som befinner seg utenfor bildets ramme er overflødig og snarere prosaens domene.

Dikt til nytte Vold gjør en formidabel innsast for å formidle diktets nytteverdi, hva det kan by på av innsikt og samfunnskritikk. I så å si alle lesningene finnes overraskende koplinger til politiske hendelser, og han viser hvordan disse innsiktene kan få betydning lenge etter diktets historiske utgangspunkt. Som for eksempel hvordan Henrik Wergelands «Smaaguttenes nationalsang» kan si noe om norsk asylpolitikk av i dag: «Kvifor prakka teksta på den sitjande regjeringa? Fordi det i Norges lover står: 'En utlending som er født i riket og som senere uavbrutt har hatt fast bopel her, kan ikke utvises.'»

Vold er kanskje mest kjent som talsmann for den lekne og mindre selvhøytidelige lyrikken. Likevel, når han får leseren til å se med nye øyne på det som kan betegnes som poetiske svisker, er det som formidler av kanoniserte dikt han i denne sammenhengen imponerer mest. Flere lesninger av nyere poesi kommer kanskje i kommende utgivelser. Jeg håper i hvert fall det, for det er atskillig lettere å forstå og verdsette gode dikt med Vold som følgesvenn.