Med klovnenese mellom beina

Er Ketil Bjørnstad omvendt til feminismen? Er han, som mange nyfrelste, litt for ivrig etter å vende ryggen til sine gamle våpenbrødre? Eller forholder det seg slik i virkeligheten at menn enten er morsbundne sveklinger eller sykelig fiksert på å ha et kjønnslem halvannen centimeter over gjennomsnittet?

Gud må ha ledd hult da han skapte mannen, hvis vi skal tro på Bjørnstads variasjoner over temaet i romanen «Villa Europa». Vi er mange som har ledd med, og hvis det har vært Bjørnstads intensjoner å lage underholdningslitteratur - eller ren «soap» - om mannskulturen, så har han fikset akkurat det.

«Villa Europa? er historien om «dynastiet» Ulven, dramatisk utlagt over 400 sider, fire generasjoner og et helt århundre fra 1890-åra til 1990åra. Samlingspunktet er et gedigent kråkeslitt på Bekkelaget i Oslo, kalt Villa Europa fordi hvert av værelsene er innredet med tepper, tapeter og antikviteter fra forskjellige europeiske steder. I disse eksotiske omgivelsene vokser menn seg svake og kvinner seg sterke.

Romanen har nesten anslag av ibsensk selvoppgjør idet forfatteren sender førstemann, den streberske bondesønnen Erik Ulven, ut i verden. Erik har både kynisme og visjoner som en Peer Gynt, hjemme sitter hans trofaste Nina og venter i både vinter og vår, og sannelig får vi også et iskaldt forlis på returen. Men ettersom man ei dør midt i femte akt, blir Erik reddet av fiskerdatteren Ovidia fra Lyngør. Han kaller henne til Kristiania som hushjelp i Villa Europa, og det siste han gjør for han utånder er å voldta henne.

Moder jord

Ovidia arver villaen og føder Eriks sønn, Oscar, oppdrar ham som en blek fugleung mellom draperiene i barneværelset Sveits, mens hun åpner rommene Østerrike og Ungarn for andre akterutseilte mannslinger. Gradvis utvikler Ovidia seg til romanens moder jord med både hus- og hjerterom for alle svake. Stakkars, snille Oscar tør knapt se på en annen kvinne før han med morens velsignelse finner seg sin egen fugleunge med brukne vinger - den skamklipte tyskertøsen Edith. Men Oscar («Han var veik og trofast som en liten skjødehund») makter ikke å fylle Ediths lengsler, og etter at barna Laura, Sigurd og Anders er blitt store, rømmer hun bort fra Ovidias Villa Europa til det virkelige Europa med en ung fiolinist.

Da er vi allerede på 1960-tallet, og Ovidias barnebarn, Laura, metter sin europeiske frihetslengsel ved å flykte til en gresk øye, hvor hun blir voldtatt av en fascist og sikker videre til Italia, hvor hun føder datteren Bene under oppsyn av den morsbundne kirketjeneren Alfonso. Bene, som blir blitz'er på 80-tallet, blir voldtatt i Hegdehaugsveien i siste kapittel. Men da har vi hoppet over to av personene i familiekrøniken - Sigurd og Anders - som blir henholdsvis vulgær EF-tilhenger som selger dopapir og tungtvann til Øst-Europa og brunstig teaterregissør med overdådige budsjetter, skyhøye vyer om kunstens moralske arkitektur og en, frykter han, altfor liten...det du vet.

Tramp i klaveret

Forvirra? Ikke etter denne romanen. Omtrent midtveis glemmer Bjørnstad alle angivelige ambisjoner om å «gå til frontalangrep på mannskulturen» og tar helt av i en ellevill farse der alt hankjønn blir kollektivt kastrert og utstyrt med rød klovnenese mellom beina. Innimellom er det hylende morsomt; særlig når Bjørnstad gjør narr av den generasjonen han selv kjenner best, de som sa «Nei til EEC men ja til spiral» og som levde i et «inferno av marxist-leninistisk brunst».

Som leseren vil forstå, overgår melodramaet og ironien i «Villa Europa» alle antydningens kunster. Det man ler av slutter man å frykte, og akkurat der har Ketil Bjørnstad oversett et vesentlig element i maktkampen mellom kjønnene. Bjørnstads «menn» er så ufarlige, så erotisk uinteressante, så pompøst maktsyke, så latterlig svake, så impotente - at det er meg en gåte hvordan mennesket har kunnet overlever som art helt fram til i dag.