Med lånte øyne i Gaza

Vibeke Løkkeberg byr på sterke scener i «Gazas tårer», men hun foretar regigrep og stoffutvalg som hindrer filmen i å bli helstøpt.

||| FILM: La oss starte med det opplagte. Israelske myndigheter ga i hovedsak blaffen i hva omverdenen syntes da de begynte å bombe Gaza i romjula 2008. Sett fra israelsk (og amerikansk) side, handlet dette om å gi Hamas en lærepenge etter en lang rekke angrep med hjemmelagde raketter. For de fleste andre var Israels respons grotesk i sin manglende proporsjonalitet. I sitt forsøk på å knekke ryggen på Hamas, brydde de seg lite om de sivile lidelsene.  

Israel er kjent for sin imponerende treffsikkerhet når de via droner likviderer motstandere i bilkolonner eller på gata. Når 15 av Gazas 27 sykehus ble bombet i løpet av den tre uker lange konflikten og når det stadig ble skutt etter ambulansepersonell, er det vanskelig å forstå strategien som annet enn et forsøk på å bryte ned et helt folk.  

«Gazas tårer» viser oss de umiddelbare resultatene av den massive israelske bombingen. Rundt 1400 palestinere ble drept og over halvparten var sivile. Mange ble klemt i hjel i sammenraste bygninger og en av de mest rystende sekvensene i filmen viser hvordan de døde graves fram fra ruinene. Vi ser først hår og ansikter dekket av betongstøv, deretter livløse, blodige kropper som bæres bort.  

Enda mer hjerteskjærende er sykehusscenene, der hardt sårede barn behandles under dårlige forhold, for å si det mildt. Vi nordmenn kjenner allerede dette aspektet ved bombingen godt fra legene Mads Gilbert og Erik Fosses beretninger, men «Gazas tårer» tar seg tid, slik at vi føler kaoset på kroppen.  

Filmen har allerede vært gjenstand for debatt, både politisk og etisk. Petter Eide, generalsekretær i Norsk Folkehjelp, mente i Dagsavisen at filmen var «veldig dårlig», at den avpolitiserte konflikten og «klientifiserte» palestinerne. Løkkeberg og Terje Kristiansen (ektemann/produsent) svarte i kronikkform med å sitere Desmond Tutu, som har sagt at den som forholder seg nøytral i møte med urettferdighet, ender opp på overgriperens side. «Dette gjelder også deg, Petter Eide,» skrev de og ba ham «avkrefte at han ikke også var en Israel-venn». Det er ikke en filmanmelders oppgave å ta stilling til hvorvidt «Gazas tårer» er et egnet politisk verktøy i Palestina-debatten. Med fare for å stå på overgriperens side, vil jeg likevel gjøre en så nøktern vurdering som mulig av filmens kvalitet som dokumentar.  

Vibeke Løkkeberg slapp som kjent aldri inn på det geografiske området hun lager film om, noe som i seg selv er uvanlig for en samtidsdokumentar. Strengt tatt kunne hun like gjerne laget film om landgangen i Normandie eller My Lai-massakren i Vietnam: Hovedjobben består i å samle inn andres dokumentariske materiale og snakke med øyenvitner. Dette er i utgangspunktet en journalistisk jobb og spørsmålet er om Løkkeberg har samlet inn nok godt materiale til en åtti minutters kinofilm.  

«Gazas tårer» er i utgangspunktet et portrett av tre barn som sliter med psykiske arr: Rasmia (11), Yahya (12) og Amira (14), som også har fått skutt i stykker beinet. De tre intervjues noen måneder etter bombingen og gir gripende beretninger om hvordan det var å se søsken og foreldre bli drept av israelsk kuler og granater. De deler skjebne med tusener av traumatiserte barn på Gazastripa og forteller lenge rolig om det de har sett, før de knekker sammen eller lar tårene strømme.  

Men filmens styrke ligger utvilsomt i de oppskakende scenene fra bombingen og sykehuset. Dette er ren dokumentasjon som i like stor grad kunne kommet til sin rett i «Brennpunkt» eller et annet program for nyhetsdokumentar. Det samme gjelder flere av intervjuene.   «Gazas tårer» blir tilgjengelig for allmennheten nærmere to år etter at hendelsene har funnet sted.

Når den dessuten får kinopremiere, må den ha noe ekstra å komme med, i tillegg til håndholdte opptak fra et område der journalister ikke fikk slippe inn. Dette ekstra har filmen til en viss grad, men det ville være sjenerøst å si at Vibeke Løkkeberg har laget en kunstnerisk helstøpt film. Jeg tenker flere ganger under visningen at stoffet ikke er bra nok til å fylle 80 minutter. Til det er den i overkant repeterende og hendelsene de intervjuede forteller om blir aldri dokumentert direkte. Muligens er det denne avstanden mellom krigshandlingene og de portretterte barna som har ført til et av Løkkebergs regigrep: en besynderlig form for «kryssklipp».  

Flere har påpekt det de kaller «juks» i «Gazas tårer», blant dem universitetslektor Hans Eirik Voktor, som ledet en paneldebatt med Løkkeberg i september og sa han hadde mistet tiltro til filmen etter å ha undersøkt den nærmere. Løkkeberg og Kristiansen slo tilbake i Rogalands avis — igjen via debattinnlegg — og mente han hadde «valgt å mistenkeliggjøre filmen og løper dermed overgriperens ærend». På samme vis som overfor Petter Eide, hevet man det retorisk lydnivået et par hakk: «Voktor, du har på en tragisk måte sviktet mennesker i nød.»  

Lektorens svik besto i å påpeke at Løkkeberg flere steder i filmen har klippet sammen råmateriale som ikke hører i lag. Et sted klippes det fram og tilbake mellom 12-årige Yahya og en israelsk patruljebåt som ser ut til å skyte på en fiskebåt. Ifølge Voktor vil Løkkeberg ha oss til å tro at disse hendelsene finner sted samtidig, noe som ifølge Voktor er uetisk og bryter kontrakten  mellom filmskaper og publikum.  

Løkkeberg mener det er klart for enhver at dette ikke er manipulasjon, men rekonstruksjon. Og det har hun rett i. Men på filmen framstår sekvensen med patruljebåten i liten grad som en rekonstruksjon (Av hva, egentlig?), men mer som et mislykket, for ikke å si amatørmessig forsøk på manipulasjon. Flere andre steder er «rekonstruksjonen» tydelig, som når hun klipper mellom nattbilder av israelske tanks på vei inn i Gaza og Yahya som sitter i ruinene med en katt.  

Det interessante spørsmålet er ikke om dette er manipulasjon, men om det er vellykket. I begrenset grad, vil jeg påstå og spør meg selv hvorfor Løkkeberg velger å gjøre det slik. Er det nødvendig å knytte såpass overtydelige forbindelser mellom barna og krigshandlingene?

Filmen er som sagt sterkest når de brutale hendelsene får tale for seg: Tre døde småbarn liggende med siden av hverandre med kulehull i brystet, skutt på nært hold. Eller fosforbombene som eksploderer hundre meter over bakken og sprer sine brennende klumper over gater og hustak. Bombene brukes for å lage et øyeblikkelig røykteppe, sier israelerne. For oss andre framstår bombingen som ren terror, for ikke å si sadisme, fra en overlegen militærmakt som fortsetter å tære på omverdenens grunnleggende støtte.