TRAILER: Den fransk-britiske filmen «The Death of Stalin» beskriver maktkampen i Sovjetunionen etter Joseph Stalins død i 1953. Heftig rivalisering blant tidligere lojale medlemmer av politbyrået etter at diktatoren er falt fra. Video: Selmer Media Vis mer

FILM

Med latteren i halsen

Diktatorer er lattervekkende. Eller?

Kommentar

Skal man beskrive en diktator, finnes det ifølge Aristoteles én måte som er mer fornuftig enn alle andre, man må velge komedien framfor tragedien. Av dette kan man kanskje ikke utlede at levende, operative tyranner kan ufarliggjøres ved å latterliggjøres. Metoden virker nok bedre mot deres ettermæle.

I Russland, for eksempel, er det fortsatt subversivt å le av Stalin. I alle fall har de russiske myndighetene trukket tilbake distribusjonstillatelsen til filmen «The Death of Stalin». Komedien, som kommer på norske kinoer like over påske, har en heller uærbødig beskrivelse av blandingen av fryktbasert og nesegrus Stalin-dyrkelse i diktatorens nærmeste politiske krets. Khrustsjov, etterfølgeren, lar kona holde regnskap over hvilke vitser Stalin ler og ikke ler av. Det er en slags livsforsikring. Men så dør Stalin, og den påfølgende maktkampen blir farsepreget.

Er det befriende å le av Berias pedofili, Molotovs torturerte kone og folk som blir henrettet med ei kule i pannebrasken? Vissheten om at brutaliteten har røtter i virkeligheten, gjør kanskje latteren litt mer anstrengt? Men Aristoteles har kanskje et poeng?

Da Charlie Chaplin laget «Diktatoren» i 1940, var Adolf Hitler i full gang med sine myrderier. Historien om den lille barbereren som blir forvekslet med Adenoid Hynkel i riket Tomania, er blitt ikonisk. At Goebbels i filmen blir kalt Garbitsch (søppel) og Göring heter Herring (sild), slo an. Størst komikk ble skapt i scenen der Hynkel med sin lille bart danser ballett med en oppblåsbar globus som han dulter opp og ned med rumpa.

Samme burleske tragikomedie utspilte seg i Mel Brooks film «The Producers» fra 1967, der kyniske Broadwayprodusenter får en motvillig suksess med musikalen «Springtime for Hitler». Om motivasjonen for nazikomikken uttalte Mel Brooks seinere dette: «Hvis du forsøker å bekjempe en diktator retorisk, vinner du aldri. Det er dette de er spesialister i: De forfører folk. Men hvis du gjør narr av dem, knekker dem med latter, kan de ikke vinne. Du viser hvor sprø de er.»

Dette er også den foretrukne metoden til den britiske komikeren Sacha Baron Cohen. I filmen «The Dictator» fra 2012 portretterer han en nordafrikansk diktator kalt generaladmiral Aladeen, som er en god blanding av Saddam Hussein og Moamar Gadhafi. Hans slagord er «Død over Vesten». Når hans siste tilskudd til haremet forteller at hun er gravid, spør han: «Blir det en gutt eller en abort?» I et anfall av selvmedlidenhet kaller han seg selv den siste av verdens store diktatorer.

Det kan vi kanskje ikke glede oss over. Det finnes nok av dem som aspirerer til posisjonen. Inntil videre kan man jo more seg over Alec Baldwins Trump-figur i Saturday Night Live.