Med lidenskap i råtten bransje

Organisk, direkte, maskulint.

BOK: Muhammad Alis datter, Laila Ali, vant lørdag på teknisk knockout mot svensken Åsa Sandell i Berlin. Kvinneboksing virker enten som noe kulturelt ekstravagant, eller unaturlig, i hvert fall stygt. I «Million $$$ Baby» dukker ei selvtrent hillibillyjente med irske aner og jernvilje opp og krever å bli trent av Frankie Dunn, en eldre trenerlegende, og av de lojale og oppofrende mennene i bransjen. Hun blir til slutt tatt på alvor, av en som ikke vil trene kvinner i denne heller frynsete og edle art of self defense.

Boksemyter

«Million $$$ Baby» viser fram menasjeriet av myter fra bokseverdenen, med manager-sjarlataner, korrupte dommere, gutter som har bokset seg opp fra fattigdommen, trenere med store hjerter. Det er helt sikkert ikke gjennom skildringer fra bokseringen at samtidslitteraturen kommer til å fornyes.Men spørsmålet er om en litteratur som baserer seg på et stoff og roller som er så begrenset og fast inndelt, har en så stor ulempe å dra på, når miljøet i tillegg er så dominert av tøff og folkelig maskulinitet? Tvert imot, mener jeg. Med å akseptere spillet og bli en del av det, å være i stand til å se de store menneskelige dramaene i de tilsynelatende lave miljøene, slik Toole har gjort, kan en forfatter komme langt i skildringene av menneskers kamp med seg selv og andre.

Råttenskap

Toole er en kjenner, en som har boksingen i seg i den grad at han tør være åpen på både sin kjærlighet for dem som stiller opp i ringen, til å vise fram råttenskapen og elendigheten i bransjen, eller se på menn fra de laveste klassene, som i novellen «Frossent vann». Der fortelles en heller smådum fyrs urealistiske drømmer om å bokse mot weltervektmesteren i et muntlig idiom som er så lavfolkelig at du med en gang skjønner at du befinner vel nede på Skid Row (oversatt ujevnt til bannan-østkant av Thomas Winje Øijord). Han går med åpne øyne i sitt livs bank, og ser for første gang hvor han egentlig er. Drittkjeften og fornærmelsene er ikke kalde, men fylt av maskulin lidenskap. Tooles verden er befolket med menn (og én kvinne) som heller identifiserer seg med tyrefekterarenaens dampende blodlukt og urkoder, enn den romerske gladiatorarenaens rå ubarmhjertighet.

Varme

Det kan virke romantisk, men ingenting blir romantisk hvis erfaringene sitter dypt nok, og det gjør de absolutt her. Riktignok er ikke de åtte novellene noen store stilistiske oppvisninger, stort sett driver førstepersonsfortelleren fritt og utvungent fram. Men noen lysglimt får vi, som i «Å bokse i Philly», hvor en trener blir stående i en butikk med den hippeste jødegutten i strøket og tvinges til å servere historien bak en tatovering. Gutten får en avlevering han ikke hadde ventet seg. Det er episoder her fortalt med en tilbakeholdt varme som forteller mer om boksernes tilsynelatende absurde liv som mesterprojektører, de paradokser og mysterier vi mennesker graver oss inn i, enn de som programmatisk fordømmer boksing noen gang vil være i stand til å forstå.