Med lik i lasten

En morsom satirisk skranglekasse om det bergenske - ikke om Hilmar Reksten.

TEATER: BERGEN (Dagbladet): Sier du navnet Reksten til en erkebergenser, så løper han visst rett hjem for å flagge. Eller kaster deg ut av drosjen.

Alt kommer an på tonefallet du sier navnet i.

Da blir det også en provokasjon å sette opp ett stykke med tittelen «Reksten» på Den Nationale Scene. For de vet jo alle egentlig at han snøt på skatten. De bare vil ikke snakke om det.

Det er også utgangspunktet for regissør Yngve Sundvors tekst.

Rekstens menn

Den handler ikke om Reksten, hans regnskapsførsel er bare et bakteppe for historien om familien Michelsen. Far og sønn er Reksten-ansatt på Fjøsanger, mor er skuespiller på DNS, datter er journalist i BT og hennes forlovede er jurist som drømmer om jobb i Skatteetaten. Deres villa og deres prakt har Reksten-penger dem brakt. Da er dagen før dommen en kinkig dag å ta med sin østlandske juristforlovede hjem på middag.


Og la det være klart: Det er like lite realisme i Sundvors drama som det var i Hilmar Rekstens selvangivelser.

Dette er en skranglete røverhistorie som blander sammen en mytisk septikarbeider i smoking med ekspressive teatergrep, absurd farse med lett forvirrede stenk av tungt ibsensk familiedrama, samt fyller på mere plot enn noen dialog egentlig bør prøve å bære. Det er en røre, men det er blitt en temmelig morsom røre.

Vi må leve med en eksposisjon som er rimelig tung på labben: Svigerfar kjenner tydeligvis slett ikke sin datters forlovede, mens de forlovede, jurist og journalist, har visst knapt snakket om Reksten-saken før. Det vi derimot skjønner at en østlending som åpner med å vitse om buekorps ligger veldig tynt an på en bergensk scene. Langt dårligere enn en bergensk skipsreder i en bergensk byrett.

Overbevisende amper
Som far i huset er Even Stormoen en overbevisende amper bergenser, mens Pål Rønning som sønnen med ansvar for Reksten mellomregnskap er energisk der han prøver å lære sine nevroser å svømme i whisky. Sverre Røssummoen står for det overnaturlige innslaget som Nattemannen: En skikkelse fra Bergens historiske fortid som tok seg av byens dritt. og som nå gjenoppstår, men nå har gjenoppstått for å rydde opp og redde byens ære.

Det fører til skarpe skudd i natten og en peis som blir brukt til mer enn å brenne papirer.

Skulle dette lyde forvirrende, var det sikkert ikke lett å nøste opp i Rekstens mange regnskap heller. Men selv om stykket egentlig ikke handler så mye om Reksten, handler det på sitt skakke vis mye om Bergen, og det setter et bergenspublikum alltid pris på.

På premieren hørte jeg ikke en eneste skipsreder bue. Så lenge det bare går ut over østlendinger, er jo egentlig ingen skade skjedd.