EKSTREME YTRINGER:  Bør rasismeparagrafen brukes oftere i Norge? Og bør den endres til å omfatte ytringer som «fører til hat»? Bildet er fra en demonstrasjon i Oslo i regi av Norgespatriotene. Foto: Håkon Mosvold Larsen / SCANPIX
EKSTREME YTRINGER: Bør rasismeparagrafen brukes oftere i Norge? Og bør den endres til å omfatte ytringer som «fører til hat»? Bildet er fra en demonstrasjon i Oslo i regi av Norgespatriotene. Foto: Håkon Mosvold Larsen / SCANPIXVis mer

Med lov skal hat fordrives?

Lovene kan bare hjelpe oss et stykke på vei.

RASISMEPARAGRAFEN: Torkel Brekke kritiserer de «feilaktige populærpsykologiske antakelser som ligger bak deler av tenkningen om ytringsfrihet i Norge» i Dagbladet 12.8. Han angriper «trykkkoker-teorien»: at frihet for hatefulle ytringer representerer en sikkerhetsventil. Forskning viser nemlig at hatefulle ytringer smitter og skaper fordommer og mer hat. Om slik forskning ikke undergraver teorien om ytringer som viktig ventil for ellers potensielt enda mer destruktivt hat, understreker den i alle fall at «hatefulle ytringer ikke bare er konsekvenser av hat, de er også årsaker til hat». Dette er riktig, og viktig. Ord og ideologier kan være farlige våpen.

Spørsmålet er hvordan vi kommer slike ytringer til livs. Brekke setter sin lit til lovgivningen. Men lovene kan bare hjelpe oss et stykke på vei, og på ytringsfrihetens område er reguleringer som rammer alle skadelige ytringer hverken mulig eller ønskelig.

Brekke mener den lov vi har mot hatefulle ytringer, straffeloven § 135a, er utdatert og nærmest ikke brukes. Det er ikke hyppig rettspraksis om bestemmelsen, men den er hverken utdatert eller virkningsløs. Den ble endret i 2005, samme år som FNs rasediskrimineringskomite kritiserte en Høyesterettsdom, der lederen for Boot-Boys var blitt frifunnet for en grov naziappell. Paragrafen ble endret for «å gi utsatte grupper et bedre og mer omfattende vern mot grove rasistiske og visse andre kvalifisert krenkende ytringer». Strafferammen ble skjerpet fra to til tre år, skyldkravet ble senket fra forsett til grov uaktsomhet. Endringene gjør at flere ytringer enn tidligere nå rammes, og letter bevissituasjonen ved at retten kan konsentrere sin vurdering mer om ytringen enn tiltaltes tankeprosess.

Brekke hevder § 135a ikke brukes fordi vi har hatt for stor tiltro til «trykkkoker-teorien». Men vel så viktig som denne «populærpsykologiske feilslutningen» er den ideologiske, som de færreste vil mene er noen feilslutning: Troen på den liberale rettsstats mest sentrale fundament, ytringsfriheten. Dens primære begrunnelse er den personlige frihet og autonomi, muligheten for et fritt demokrati og tiltroen til at vedvarende meningsbrytning best gavner samfunnets i dets søken etter det sanne eller rette.

Ytringsfriheten er grunnlovsbeskyttet, men verner ikke alle ytringer. I tillegg til hatefulle ytringer er blant annet ære- og privatlivskrenkelser, trusler og oppfordring til ulovligheter forbudt. Men ved vurderingene av hvor krenkende ytringer må være for å straffes, må konsekvensene for ytringsfriheten ha en sentral plass. § 135a forbyr av denne grunn kun alvorlige forhold, og de sakene som forfølges, er i praksis de groveste. En annen rettssituasjon, à la Brekkes forbud mot alle ytringer «som formidler eller fører til hat», ville være ødeleggende for den åpenhet og frihet vårt demokrati er tuftet på.

At en ytring forårsaker en effekt, som hat, kan ikke i seg selv begrunne inngrep mot den. Da ville f.eks. opprørte uttalelser om kriminelle enkeltindivider med innvandrerbakgrunn lett omfattes. Religiøs forkynnelse ville rammes på måter som var uforenlig med religionsfriheten. Årsakene til personlige oppfatninger, som hat, er sammensatte, og tilbakeføring til en ytring som primærårsak blir vanskelig. Strekker en årsakskjeden langt nok, vil svært mange kunne sies å ha spredd ytringer som «fører til hat». Usikkerhet om hvor grensen mellom legitime og forbudte ytringer går, kan føre til en selvsensur et åpent samfunn ikke bør ha. Som grunnlag for strafferettslige sanksjoner må årsakstilknytningen mellom ytring og effekt derfor ha en viss nærhet. Som inngrep i ytringsfriheten må anvendelsen av regler som forbyr hatefulle ytringer, ha en høy terskel.

Vi lever i et detaljregulert samfunn, på godt og på vondt, og nyter hver dag godt av å ha regulert oss ut av en rekke samfunnsmessige utfordringer. Men ingen lov kan fri oss fra det ansvar vi har, hver og en, for den offentlige debatt, for at et hatklima ikke skal få utvikle seg.