ALBUM: Etter fem år og om lag 35 utgivelser, forlenger plateselskapet Hubro jevnt og trutt sin friske katalog med spennende norske utgivelser.
Andreas Meland, som driver Hubro som et underselskap av det uavhengige Grappa, har et våkent øre for så vel etablerte som fremadstormende musikere med sans for improvisasjon og sjangerkryssing, og med bl a Mats Eilertsen, Splashgirl, Ivar Grydeland, Huntsville, Kjetil Møster og Moskus i stallen, opererer Hubro med en klar musikalsk profil.
Også den visuelle identiteten styrkes stadig gjennom designstudioet Yokolands albumomslag, slik at Hubro-albumene er like lett gjenkjennelige som eksempelvis Blue Note-platene i sin tid var, og som ECM- og Rune Grammofon-plater er i dag.
FORELØPIG nyest (utkommer fredag) fra Hubro er gitaristen Stein Urheims soloalbum «Stein Urheim». Bergenseren, kjent fra bl a 2012-albumet «Kosmolodi», to album med Mari Kvien Brunvoll og bandet The Last Hurrah, trakterer et stort antall strengeinstrumenter, munnspill, fløyter, synth og elektroniske effekter, og lar på Bill Frisell'sk vis klare melodilinjer bevege seg gjennom collageaktige, mangefargede klangvever.
Blues og folketoner fra mange adresser er klare premissleverandører for Urheims gitarutfoldelse, som er melodiøs, tilnærmet klanglig grenseløs og tilbakelent leken i det ene øyeblikket, rå og rytmisk stramt tilskrudd i det andre.
UTTRYKKET «powertrio» ligger nær når trommeslager Øyvind Skarbøs Bly de Blyant tar av for fullt på «Michael Jackson Pollock», spor 5 på «Hindsight Bias». Albumet følger opp 2012s «ABC» og Skarbø har nok en gang kalt den islandske gitaristen Hilmar Jensson og den pakistansk-amerikanske bassisten/multiinstrumentalisten Shahzad Ismaily til dåd i Grieghallen Studio.
Etter en melodiøs og ganske så Terje Rypdal/Chaser'sk start, tar trioen en funky avstikker til «Westkreuz» og stopper et øyeblikk utenfor et diskotek («Laura») før den langsomtflytende tittellåta åpner døra til et helt annerledes åpent og abstrakt klanglandskap på vid vegg. Hele albumet — seks Skarbø-komposisjoner, to studioimprovisasjoner - er preget av sonisk nysgjerrighet og musiseringsglede, og etter hvert som grensene mellom det improvisert og noterte utviskes, trer det fram et originalt triouttrykk der en gjesteutblåsning av Kjetil Møster (tenorsaksofon) gir ytterligere løft.
TOLVTETTEN Skadedyr, startet av Heida Karine Jóhannesdóttir Mobeck og Anja Lauvdal, teller et dusin av landets yngre improglade og sjangerkryssende musikere, og førstealbumet «Kongekrabbe» er en vital, endagsinnspilt live-i-studio-affære der låter av Mobeck/Lauvdal utvikles uten noter i et stort instrumentarium (messing, strykere, gitarer, tangenter, trekkspill, trommer).
Collagelåta «Partylus» med brokker av bla «Like A Rolling Stone» (Dylan), «Your Feet's Too Big» (Fats Waller) og «Nærmere deg min gud» samt ny melodi til «Dei gamle fjell i syningom» (Ivar Aasen) er et høydepunkt, og selv om et langt crescendo på tampen av albumet skriker etter en viss innstramming, er «Kongekrabbe» en frisk dose ung norsk storensemblemusikk i sonen der vante tonale og rytmiske mønstre trues av kreativ oppløsning.
BLANT de siste månedenes øvrige Hubro-utgivelser er gitaristen Stephan Meidells soloalbum «Cascades» og trioene Astro Sonics «Come closer and I'll tell you», Huntsvilles «Past Increasing Future Receding» og Cakewalks «Transfixed». Alle tre er gode representanter for en katalog som har funnet sin solide plass i den delen av markedet der musikk spiller en viktigere rolle enn å være 24/7-sløvende audiodop, og mer er i vente.
