Med lupe og pinsett om tankens tyranni

Trude Marsteins roman «Plutselig høre noen åpne en dør» er et tett kammerspill, fortalt av en kvinne og mor som hele tida betrakter seg selv fra utsiden, kritisk og med tilsynelatende full kontroll over situasjonen.

Bokas jeg-forteller bor alene sammen med sin fire år gamle datter. Romanen skildrer halvåret da moren skriver sin hovedfagsoppgave. Oppgaven får vi ikke vite noe om. Ikke engang hvilket fag det gjelder. Men det altoppslukende arbeidet med oppgaven preger tilværelsen til de to. Dessuten innleder hun et nytt forhold, og river skorpa av noen gamle.

Den kyniske og følelsesløst selvbetraktende jeg-fortelleren er oppsatt på å frigjøre seg fra alle forestillinger om den perfekte mor og kvinne, men ender like fullt opp med svært selvkritiske betraktninger som viser at hun er like fanget av konvensjoner og alminnelige oppfatninger som alle andre. Like oppsatt er hun på å forskåne sin datter for alle mulige traumatiske opplevelser, også de så trivielle som det er mulig å forestille seg dem.

Og her går moren langt, så langt at det nærmer seg den absolutte identifisering med sin lille datter.

Trygghetstyranniet

Trude Marstein debuterte for to år siden med «Sterk sult, plutselig kvalme», og ble tildelt Tarjei Vesaas' debutantpris. Som litterært prosjekt er hennes andre roman usedvanlig konsekvent gjennomført. Marstein skriver med lupe og pinsett om tankens tyranni, og holder seg konsekvent til tilværelsens mest trivielle følelser og mest trivielle sider. Det vil si: De mest trivielle sidene ved en svært så trygg og langt på vei vellykket akademikertilværelse, der trygghetstyranniet rår. Noe jeg-fortelleren aldri reflekterer over.

På noen få unntak nær, oppstår det imidlertid aldri noen spenning i teksten.

I de få scenene da det faktisk oppstår spenning, viser Marstein sitt talent, men for å drive teksten eller lesningen videre, boltrer hun seg i stedet i nye runder med mer eller mindre de samme iakttakelsene og refleksjonene som kanskje kan gi leseren en mistanke om jeg-fortellerens truende vanvidd, men som likevel ikke tilfører tilstrekkelig dynamikk. Det trivielle blir ikke kontrastert, og langsomt men sikkert tappes teksten for kraft.

Kvasipsykologi

I sin komposisjon minner romanen mye om dagbokas litt tilfeldige dag for dag-skildringer.

Mye av det som fortelles, virker da også ofte tilfeldig, i den forstand at det sjelden tilfører fortellingen noe nytt. Det samme gjelder leserens oppfatning av jeg-personen. Det blir dermed vanskelig å forstå jeg-fortellerens motiv eller behov for å fortelle. Det meste er faktisk fortalt på de første 15 sidene. Det viser hvor sikker og treffsikker Trude Marstein er i sin stil og sine observasjoner. Men den manglende utviklingen gjør jeg-fortelleren til en statisk og temmelig uinteressant litterær skikkelse, som truer med å snakke i hjel teksten med sine kvasipsykologiske, kvasipedagogiske og ditto språkfilosofiske refleksjoner, og som aldri provoserer eller utfordrer. Til det er hun for vel tilpasset sin trygge akademikertilværelse, enten hun vil det eller ei. Den etablerte situasjonen holdes og holdes og holdes, og tekstens truende tendens ender opp i det man kanskje kan kalle en akademisk trussel.

Naiv

Jeg-fortelleren er besatt av tankens tyranni, hvordan refleksjonen legger seg i veien for forestillingen om å kunne oppleve noe fullt og helt. Men hun burde vite at hun aldri vil lykkes i å være ekte og naturlig, at hun aldri vil kunne unnslippe klisjeene, eller det å late som, hun burde vite at hun aldri vil unnslippe kultiveringen. Og hun burde forstå at hun aldri vil slippe unna følelsen av konstant å overvåke seg selv og sine reaksjoner, også i situasjoner der det emosjonelle burde være enerådende.

I sine forestillinger om hvordan hun burde føle, leve, opptre osv., framstår hun etter hvert som påfallende naiv. Lag for lag blir jeg-fortelleren avkledd en rekke forestillinger om tilværelsen som viser hvor begrenset hun faktisk er av nettopp sin egen tilværelse.

Men jeg-fortellerens forestillinger om det ekte livet minner faktisk mest om en satirisk versjon av akademikerens forestillinger om anleggsarbeiderens naturlige lykke.