Med lyrikk i linsa

- Jeg liker ikke meg sjøl. Hvis jeg traff meg sjøl, ville jeg holdt meg unna. Det er ikke morsomt ment. Det er sant. Sier Johan Brun, antagelig den mest avholdte av alle i Dagbladet gjennom noen tiår. Fotografen med lyrikk i linsa, vandremuskler i beina og sunt bondevett i hue.

Til våren blir bildene hans utgitt som frimerker i Postens prestisjefylte turistserie. Tre hefter med Holmenkollbakken, Ålesund og Hamarøyskaftet, et tverrsnitt av det Norge han har festet til tusenvis av filmruller. Hvilken ære det var å bli spurt, skjønte Johan Brun først da fotografkollega Morten Krogvold ble skamløst misunnelig.

Vi har tatt turen hjem til Johan i Lier hvor han, etter at han ble pensjonist, har vært travlere enn noen gang. Under OL var han ansvarlig for det internasjonale pressefotografkorps. I årevis har han skapt de vakreste landskapsbøker, der bildene er andakter over naturen.

På vidda

Johan Brun har fyrt på peisen. Ingrid, kona hans, det beste som har hendt ham, serverer brødskiver og Uvdals-kling.

Utenfor en tynn tåke som visker ut konturene i Lier-landskapet. Slikt lys Johan Brun kan skape trolldom av.

Vi lider ingen nød.

Men vi skulle sittet på vidda et sted og spikka fenalår med finnekniv. Det er i fjellet han hører hjemme. Det var så få en gang i Dagbladets redaksjon som hadde hug til frisk luft. Verden stoppa ved Sinsenkrysset. Ski var for de fleste bare et substantiv.

Det var ikke vanskelig å få med Johan på slike jobber. Verden under tregrensa hadde egentlig ingen mening. Han gikk støtt i knickers og støvler. Kniv i beltereima. Enten fordi han kom fra fjellet eller Uvdal, der han forlot odelsgarden. Eller fordi han håpet på en reportasje til fjells.

Fjellstøvlene mine fra den tida er ennå i bruk. Med kloremerker på tuppene. Ikke Johans. Det var illsinte lemen som angrep dem. Først gjøv de løs på Johans kameralinse, der han lå i fjell-lyngen for å portrettere de overmodige småkrypene. Lemenportrettet har jeg på veggen.

Rik er den som har opplevd fjellet med Johan.

Hamsun

Men han var ikke mindre god å ha på andre jobber. Fordi nærværet hans hadde mening. Han behandlet små- og storfolk likt. Uten jåleri. De ble trygge av ham.

I drøyt 40 år som pressefotograf reiste han verden rundt. Men han vender alltid tilbake til fjellet.

Sjøl likner han mer og mer et troll. Ansiktet furet og værbitt, håret stritt som rimfrossent fjellgras. Blikket både skarpt og mildt, ettersom hva han ser.

- Noe herk å bli gammal, sier Johan, 75 sist oktober. - Men det er ikke så verst likevel at noen stadig har bruk for en. Og jeg tror jeg fortsatt har noe inne i meg som kan brukes. Noe som er bedre enn alt jeg har gjort. Jeg går vel i grava med det, men det er en livsbetingelse å være underveis.

Dagbladet gikk glipp av en Hamsun i meg. Jeg vet jeg kan skrive noe fantastisk. Dagbladet har aldri vært flinke til å utnytte folks talenter. Men jeg skal lage min egen Hardangervidda-bok. Den skal bli jævli god. Blir en ny tidsregning etter den. Men jeg er ikke interessert å bli ferdig med den. Da blir landskapet på en måte oppbrukt. Det henger igjen fra pressearbeidet. Det du gjør, skal brukes.

Lystmurer

- Naturbildene dine ser iblant ut som om du har brukt pensel og palett. Hadde det som kunstnerisk uttrykk vært et alternativ?

- Aldri i livet. Var jeg ikke blitt fotograf ved en tilfeldighet, skulle jeg vært en bra mekaniker og brukbar oppfinner. Når jeg er lei alt annet, mekker jeg på noe. Eller murer. Er lystmurer.

Ute på eiendommen finnes bevis. Bekken som ble til en foss under ei steinbru. Hoppbakken reist i terrenget bak stabburet. Reparerte han ikke kollegenes Saaber, flytta han tømmerhus for venner. Han omgås ikke ordet nei.

- Det bor en Petter Smart i meg som ser løsninger. Skomakerkurset mitt hjemme i Uvdal hos Knut på Løvlund er det jeg har hatt mest nytte av. Den eneste utdannelsen ved siden av landbruksskolen. Har fortsatt skomakermaskin. En gang hadde jeg tre. Jeg har fylt opp huset med så mye rart at ungene mine søkte om skraphandlerbevilling til meg.

- Var det vanskelig å si fra seg odelen til Lunda i Uvdal?

- Hadde ikke broren min, Arvid, overtatt, ville jeg blitt der.

Jeg gikk trøtt på å kjøre tømmer i Uvdal. Jeg er vokst opp i rumpa på en hest. Jeg ble lei av hester, far likte dem heller ikke, derfor måtte jeg ta all hestekjøring med slåmaskin og mjølkekjerre. Hadde vi hatt en traktor jeg kunne mekka på, hadde alt vært annerledes. Men far delte folk i to. De som eide bil, og de som ikke eide bil. De som skaffa seg bil, hadde i hans øyne en sjelelig svakhet. Derfor skulle jeg ha bil. I en lang periode, etter at jeg kom til Oslo, var biler og jenter det eneste jeg interesserte meg for. Toppen var å briefe opp og ned Karl Johan i åpen, rød MG og flygerjakke fra England.

Gammeldags

- Skomakerkurs var ikke det selvfølgeligste utgangspunkt for en pressefotograf?

- Den første vinteren i Oslo som var kald og jævli, levde jeg godt av å kappe ved som jeg solgte rundt i gårdene. En dag kom journalist Jon Dørsjø fra Dagbladet innom. Jeg kjente ham fra Uvdal, og han visste jeg hadde kamera. Han trengte et bilde til en reportasje. Bildet, som forresten ble dårlig, kom på trykk, og siden, ja, så ble jeg i Dagbladet.

Noen vil best huske Johan Brun fordi han blenda og hvelva Hjallis med blitzen sin på Bislett under EM i 1951. Andre vil minnes bildene fra Vietnam eller Afrika. Mens atter andre forbinder Johan Brun med morgendis over fjellet, årringer i en gammel stubbe, en fjærmygg eller en villblomst på kloss hold. Nyfødte reinkalver eller sauebilder fra somrene som gjeter med Ingrid i fjellet.

- Sønnen min, Morten, synes jeg tar håpløst gammeldagse bilder. Reproduksjoner av naturen. Men jeg er fremdeles glad i soloppganger og solnedganger. Skammer meg ikke over det heller, sier Johan. Fremdeles underveis.

SKOMAKER: Skomaker som ikke ble ved sin lest. Men skomakermaskina bruker han ennå.
Johan Brun