Med magisk kraft

En kald vinterdag i 1302 ble fyrst Witzlav av Rügen begravd i Mariakirken i Oslo. På fingeren hadde han en sølvring, med en inngravert bønn til jomfru Maria om god mottakelse i det hinsidige. Da graven ble åpnet i 1868, fant man ringen - som kan bli årets julegave i 1998.

Kopier av vikingsmykker har vært en stor industri i 35 år - gullsmedfirmaet David-Andersen anslår at de har solgt for flere hundre millioner kroner i ringer, armbånd og kjeder. Toppen ble nådd med Lillehammer-OL i 1994. Nå begynner produksjonen av middelaldersmykker, i samarbeid med Universitetets oldsaksamling. Forrige helg åpnet utstillingen «Middelalderens smykker» på Historisk museum i Oslo, der museets samling fra 1000-tallet og fram til 1550 er utstilt sammen med nylagde kopier av atten ringer og anheng.

- Fyrst Witzlavs ring ble funnet på skjelettet hans, derfor kjenner vi dens historie. Vi vet at han var far til dronning Eufemia og svigerfar til kong Håkon den femte. Fyrstens opphold i Oslo i 1302 ble kort og brutalt: Under julefeiringen ble han brått syk og døde. De øvrige smykkene kan vi ikke på samme måte knytte til konkrete personer, men inskripsjonene gir oss en pekepinn, sier Randi Horgen, magister i kunsthistorie ved Historisk museum.

Kjærlighetsring

Her finnes Adelis' medaljong, et gullanheng med Kristus-motiv, mistet i en åker i Trøgstad på femtenhundretallet av en adelig kvinne ved navn Adelis. Medaljongen forestiller den oppstandne Kristus og har bokstavene IHS - gresk forkortelse for Jesus - inngravert. De fleste inskripsjonene er ellers bønner til jomfru Maria, slik sedvanen var i middelalderen. En såkalt festering - forlovelsesring - har innskrevet et sitat fra den romerske dikteren Vergil: Omnia vincit amor - kjærligheten overvinner alt. Men sitatet er forvansket, for å sørge for at bare bæreren skjønt budskapet. Det står baklengs og er flettet inn i navnet Inga.

- Inskripsjonene bidrar til å gi smykkene deres historie. De sier noe om tidas tro, tanker og forestillinger. Maria var en menneskelig skikkelse med himmelsk kontakt. Bønnene gikk derfor oftest gjennom henne. Helgenene ble ansett som hjelpere - Anna, Marias mor, beskyttet for eksempel gravide kvinner, sier Horgen.

Forskjellen mellom originalene og kopiene er tydeligst i størrelsen: Det kan se ut som om middelaldermenneskene hadde kjempehender.

- Det hadde de nok ikke. Men mange av ringene ble båret av menn, de fleste utenpå hansker, for å vise status. En biskop måtte ha ring, ellers kunne han ikke utføre sine oppgaver. De høyeste på den sosiale rangstigen bar gjerne ringer både på fingrenes innerste og ytterste ledd, for å vise at de ikke kunne delta i manuelt arbeid. At tjenestejenter ikke fikk lov til å bære gull, til nød en enkel sølvring, sier noe om gullets status.

Gull ble importert til Norge gjennom hele middelalderen. Edelsteinene kom handelsveien fra Istanbul, og stammet ofte helt fra India.

Magiske steiner

Kjøper du et middelaldersmykke, skal du kjenne at det er gammelt, mener gullsmed Torleif Asheim, som har laget kopiene. De fleste uten avstøpninger av originalene, fordi man var usikker på om de opptil ni hundre år gamle smykkene ville tåle belastningen. Han har jobbet med å få en matt overflate på gullet, og flere av steinene er innfattet «feil», slik originalen var. Smykkesteinene var ikke nødvendigvis så edle. Man har funnet safirer, smaragder og farget glass i salig blanding.

Edelsteinene hadde ikke bare en dekorativ funksjon, men også en mystisk virkning. Mens safiren beskyttet mot eksem, angst og skorpioner, kunne granaten hjelpe mot pest og dårlig vær.

- Den kristne mystikken er tydelig. Her i Oldsaksamlingen merker vi at interessen for denne, og for hele middelalderen, er sterk. Prester og kirketjenere ringer og vil ha kopier av helgenstatuer som en gang sto i deres kirke. De katolske elementene er på vei inn igjen i norske kirker, hevder Randi Horgen.

I 1165 kom det en ring til Nidaros som skulle inneholde en dråpe av Kristi blod. Den var så hellig at det ble innstiftet en egen messe for den, fingergullsmesse. I biskopenes ringer var det ellers gjerne en ametyst. Hva den var god for? Ametysten var regnet som særlig god mot fyllesyke.