Med makt til å definere

Det er ikke gitt at den med størst institusjonell og språklig makt har rett i hva som er til barnets beste. Heller ikke i barnevernet.

SPRÅKLIG MAKT: «I mitt arbeid med barnevern har jeg sett en utvikling med skjerpede fronter og økt profesjonsmakt, hvor trumfkortet «barnets beste» trekkes ut av ermet som det uangripelige argument».
Foto: Sara Johannessen / NTB Scanpix
SPRÅKLIG MAKT: «I mitt arbeid med barnevern har jeg sett en utvikling med skjerpede fronter og økt profesjonsmakt, hvor trumfkortet «barnets beste» trekkes ut av ermet som det uangripelige argument». Foto: Sara Johannessen / NTB ScanpixVis mer
Debattinnlegg

Den norske velferdsstatens historie har en mørk bakside. Vi kjenner den fra psykiatrien, men også fra barnevernet: Anvendelse av makt med de beste intensjoner. Men maktbruk tar nye former. Observasjoner tatt ut av en sammenheng og profesjonsmakt medfører risiko for maktmisbruk. I 2012 fikk om lag 52 000 barn bistand fra barnevernet. Nær én av fem bodde, for en kortere eller lengre periode, i fosterhjem eller institusjon. Tjenesten er i kraftig vekst, og antall barn som mottar hjelp er tilnærmet doblet på 20 år. Selv har jeg arbeidet med barnevern i 25 år.

Ser en historisk på tjenesten har den gått fra å være for de omsorgsviktede og vanskjøttede, skildret i filmen «Kongen av Bastøy». Sett med nåtidens briller, er dette en illustrasjon på maktanvendelse og misbruk av den. Med de samme brillene, står historien i sterk kontrast til dagens velmenende velferdsstat og garantier om likebehandling og riktig bruk av skjønn. Begrepet makt er i utgangspunktet verdinøytralt, og maktutøvelsen er ofte triviell. Så er ikke tilfelle med barnevernet sin makt. Den er for mange med å besegle skjebner. På godt, men også med fare for, på vondt. Det er allmenn oppslutning om at tjenesten har mandat til å bevege seg inn i de rom som de fleste av oss anser å være private. Maktutøvelsen har i seg selv de beste intensjoner, men det er ikke dermed gitt at konsekvensene alltid står i stil med motivene.

I barnevernet er det helt sentralt hvordan systemet forstår og fortolker de problemene familier har. Hvordan problemer beskrives, tolkes og defineres er helt avgjørende for videre utfall. Men også yrkesutøvere tolker og forstår samme situasjon forskjellig. Det en ansatt vurderer som bekymringsfullt, som kan nødvendiggjøre drastiske virkemidler, kan en annen vurdere helt annerledes.22. juli-rettssaken avstedkom en heftig debatt om rettspsykiatriske sakkyndige sin rolle i norske rettssaler og kriteriene for utilregnelighet i straffesaker. «Trollet kom ut i sola, og det sprakk», uttalte den sakkyndigkritiske pressemannen Per Egil Hegge. Journalistene hadde tidligere sovet i timen, fordi kunnskapen om praksisen var liten. Dessuten rammet den ikke den jevne middelklasseborger. Så er også tilfelle med bruken av godt gasjerte sakkyndige i barnevernssaker. Ofte offentlig oppnevnte psykologer, som besitter svært stor makt til å besegle menneskeskjebner, på godt og vondt.

De sakkyndiges hovedoppgave er, noe forenklet, å vurdere foreldres omsorgsevne, tilknytning mellom barn og foreldre og potensial for endring. Sakkyndiges vurderinger og konklusjoner tillegges stor vekt av en nemnd, som har sterke likhetstrekk, med domstolen. De har makt til å fortolke og definere egne observasjoner, men også informasjon fra andre kilder. Fallgruvene, som at informasjon og observasjoner tas ut av sin sammenheng, og blir brukt for å styrke ens hypoteser, er store. Et regjeringsoppnevnt utvalg, har i sin konklusjon definert et nytt prinsipp, prinsippet om tilknytningsfremmende utvikling. I dette ligger en implisitt kritikk av det biologiske prinsipp, som enkelte hevder står for sterkt, i nemnder og domstolen. Empirien for denne kritikken framstår uklart. Eksplisitt anbefaler utvalget utvidet bruk av sakkyndige. Med presumptivt antatte evner til å forutsi framtida basert på vitenskapelige metoder. Det er en farlig utvikling.

I mitt arbeid med barnevern har jeg sett en utvikling med skjerpede fronter og økt profesjonsmakt, hvor trumfkortet «barnets beste» trekkes ut av ermet som det uangripelige argument. Som om den andre ikke er for barnets beste. Ikke ulikt det vi ser i forbindelse med enkelte samlivsbrudd; kampen om den riktige historie- og samtidsbeskrivelsen og partenes evne til å snakke den andre ned. Men det er ikke gitt at den med størst institusjonell og språklig makt til å definere og predikere hva som er det beste for barnet, har rett. Heller ikke i barnevernet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.