Med mamma i søppelhaugen

Kan man lage barneteater om en schizofren kvinne som samler søppel? Nei, svarte alle hun spurte, men den svenske regissøren Suzanne Osten holdt på sitt. «Jenta, mammaen og søpla» ble en forunderlig suksess i Stockholm.


BARN AV SYK MOR: - Jeg har lurt hele livet på hvorfor nettopp min mamma ble gal, og om jeg selv automatisk kom til å bli det, sier Suzanne Osten.

- Det er ingen hemmelighet at min mamma var schizofren, sier Suzanne Osten. Hun ser utover en lydhør, men litt forskrekket forsamling. Osten er i Oslo for å møte ensemblet som skal sette opp stykket hennes på Torshovteatret.

- Jeg pleide å si: «Mamma er gal, men hun er filmkritiker.»

Onsdag er det premiere, i regi av nyutdannete Ingrid Forthun og med Anne Marit Jacobsen i rollen som den syke moren. Andrine Sæther spiller datteren Ti, en åtteåring som bor sammen med sin mor og store mengder søppel i en gammel leilighet. Jan Sælid og Trond Høvik spiller mammas demoner, Polter og Geist.

- Kan man skildre galskap for barn? De fleste barnestykker er bare snille og underholdende. Selv har jeg laget barneforestillinger om skilsmisse, død, anoreksi og alkohol. Men det tok meg 53 år - hele livet - å skrive boka dette stykket er basert på. Det finnes mange barn som har det sånn som Ti. Jeg er en av dem, så jeg vet, sier Suzanne Osten.

- Det var en stor glede for meg å komme på tanken om at demoner tvang mamma til å oppføre seg som hun gjorde. Jeg reddet min kjærlighet til mamma ved å legge skylden på demonene. Mammaen i stykket kan ikke se datteren Ti. Ti er den voksne og mammaen er barnet. Mammaen er utrolig egoistisk. Men «hun gjør så godt hun kan», som et barn som så stykket sa.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Smal suksess

Osten tok med seg stoffet til et teaterverksted i Amsterdam. Hun ville lage teater, ikke psykodrama.

- Folk ble veldig rystet over det de så. Kan man vise barn slikt? Det muntret meg opp. Da vi satte opp det ferdige stykket på Unga Klara-scenen i Stockholm, regnet jeg med at ingen ville komme for å se forestillingen, men det var viktig for meg å lage den likevel. Så ble det omvendt - alle ville se den.

- Hva tror du det skyldtes?

- Det hadde først og fremst med tida å gjøre, hvordan samfunnet «leste» stykket. Sverige har gjennomgått nye psykiatrireformer, det er krise i behandlingsapparatet og samfunnsinteressen er dermed stor. På teatret kan man omgås gale på en grei måte. Det kan være ganske morsomt også, teatret er en god arena for toleranse.

Suzanne Osten søkte hjelp i behandlingsapparatet underveis i prøvetida.

- En psykoseterapeut jobbet med skuespilleren som spilte mammaen, vi traff rengjøringspersonale som rydder forsøplete leiligheter. De ble en positiv erfaring, de hadde mye sunt vett. De fortalte om barnetegninger, pizzakartonger, døde husdyr, syltetøyglass fulle av piss. Søppelet blir som en barrikade, en beskyttelse mot verden.

- Men hva sa barna i salen?

- Vi spilte en scene og spurte: Skal vi spille mer, eller skal vi bare snakke eller leke? Barna ville se mer. Vi ba dem om hjelp gjennom improvisasjoner. Dessuten samarbeidet vi med en støtteforening for barn med psykotiske foreldre. Vi oppdaget at det var godt for disse barna at deres erfaringer kunne brukes. De fortalte fryktelige historier om skam. De insisterte på at vi skulle legge inn en selvmordsscene. Alle hadde vært med på å redde foreldrene sine.

Psykologhjelp

På Torshov har ensemblet samarbeidet med to psykologer, Per Isberg og Marie Hulleberg, med klinisk erfaring med barn og psykisk syke voksne. Noen lett prosess har det ikke vært, sier Torshov-sjefen Margrete Aaby:- Det er tungt å jobbe i søppel, og svært psykisk slitsomt.

- Selv om det er få barn som bor med en psykotisk mor i et hav av søppel, er det mange som møter de voksnes demoner i forbindelse med skilsmisse, sykdom, kjærlighetshistorier og alkohol, sier Suzanne Osten.

- I Stockholm erstattet vi skuespilleren som spiller Ti med en åtteåring i siste akt, for å vise hvor liten Ti er. Barna vet jo det, men de voksne har glemt det, og når de ser jenta, begynner de ofte å gråte. Det er bra, for jeg har en klar, politisk målsetting med stykket: Få flere voksne til å gripe inn. Ytterst få undersøker når de får mistanke om at noe er galt, ytterst få anmelder. Voksne må presse seg på og gjøre andres barns ulykke til sitt eget anliggende.

Barna gir jo tegn på at de trenger hjelp. I stykket roper Ti inn i løvet og skriver «hjelp» på bladene.

- Hva slags hjelp fikk du selv som liten?

- Jeg var 16 år da mamma ble lagt inn første gang, det var en enorm lettelse. Da jeg besøkte henne, sa hun at «du er ikke min datter, bare en god kopi de har laget». Først da jeg begynte å gråte, kjente hun meg igjen. Da jeg fortalte dette til legen, sa han at det er veldig vanlig . Men ingen hadde snakket med meg om det. Psykiatere har alarmknapper, sosialarbeidere kan stenge døra, men barn lever døgnet rundt med sine syke foreldre. Barnet trenger å høre at «det er helt feil at du skal ha det slik, din mor er syk og det er ikke din skyld», sier Suzanne Osten.

- En psykiater som hjalp meg under arbeidet med stykket, ga meg en diagnose på mammaen: Hun er schizofren. Det var utrolig lettende for meg. Jeg kan visst aldri høre mange nok ganger at jeg har rett i denne saken.