Med Mao for folket

«Kamerater! Dere er blitt invitert hit i dag for å utveksle ideer og undersøke forholdet mellom arbeid på det litterære og kunstneriske feltet og arbeid for revolusjonen i sin alminnelighet.» Slik åpnet Mao Zedong sin berømte tale i Yenan 2. mai 1942 - et foredrag som skulle vise seg å få store konsekvenser for en del norske 70-tallsforfattere og deres syn på litteraturens oppgave. «Vårt mål,» sa Mao, «er å sikre at den revolusjonære litteraturen utvikler seg langs den rette sti og sørger for bedre hjelp til annet revolusjonært arbeid som skal gjøre det enklere å styrte vår nasjonale fiende og fullføre oppgaven med nasjonal frigjøring.»

FOR MAO VAR pennen og pistolen våpen i samme kamp. Man trengte en kulturell hær som kunne bekjempe den «føydale kulturen» som støttet «imperialistenes aggresjon». Bøker som skulle leses av «arbeidere, bønder og soldater» måtte skrives av forfattere med kjennskap til disse gruppene. Forfatterne måtte ta et klassestandpunkt på proletariatets side. «Forfattere som klynget seg til en individualistisk, småborgerlig plattform» tjente ikke arbeiderne, bøndene og soldatene - bare en liten gruppe «småborgerlige intellektuelle». Det fantes en «riktig» litteratur og en «feil» litteratur. Nåde den som ikke skjønte forskjellen.

I 1962 SNAKKET Mao, som selv elsket å lese, særlig på senga, igjen om litteratur. «Jo flere bøker du leser, jo dummere blir du,» sa han plutselig. Eller: «Du kan lese litt, men for mye lesning ødelegger deg, virkelig ødelegger deg.» Kulturrevolusjonen var under oppseiling - Maos felttog mot all kunst, fra visesang til opera. Kunstnere ble tvangssendt fra byene - og ut på landsbygda.

MANGE NORSKE forfattere forsøkte å skrive «riktig» litteratur med Yenan-talen som sin poetikk. Spesielt gode bøker ble ikke resultatet. I Maos Kina ble bare forfattere med en «riktig» ideologi tillatt utgitt. Talenter med «feil» holdning jobbet i fjøset. Slik var det ikke i Norge. Her fikk en del utmerkede mer eller mindre «småborgerlige» forfattere drive på med sitt. Det er disse som i dag utgjør 70-tallets litterære høydepunkter - i tiåret da revolusjonen heldigvis ikke kom til Norge.