INTERNASJONAL: Som en av BBCs «New Generation Artists 2011-13» har Christian Ihle Hadland fått god drahjelp til sin internasjonale karriere. Jevnlige konserter og opptak med BBCs seks (!) symfoniorkestre og utstrakt spilling på BBCs Radio 3 følger med utmerkelsen. FOTO: TERJE MOSNES
INTERNASJONAL: Som en av BBCs «New Generation Artists 2011-13» har Christian Ihle Hadland fått god drahjelp til sin internasjonale karriere. Jevnlige konserter og opptak med BBCs seks (!) symfoniorkestre og utstrakt spilling på BBCs Radio 3 følger med utmerkelsen. FOTO: TERJE MOSNESVis mer

Med mesterkloa i Mozart

Pianist Christian Ihle Hadlands karrière peker bratt oppover. Men kall ham ikke «den nye Andsnes».

Pianist Christian Ihle Hadland (29) er en av BBCs seks «New Generation Artists», og karrièrepilene peker bratt oppover.

Kall ham gjerne «plateaktuell», «konsertaktuell», «turnéaktuell» og «festivalaktuell», men styr unna «den nye Andsnes».

Mer om det etter hvert, først skal det handle om hans nye album med to av Mozarts mest kjente klaverkonserter. (Les anmeldelsen her.)

 —Om den nye Mozart-plata er resultat av en mangeårig ambisjon? Hmmm... Christian Ihle Hadland, trygt plassert i en leketøyfri sone i huset som han deler med sangerkona og deres to år gamle sønn på Kolbotn utenfor Oslo, drar på det. Så, på en dialekt som røper Rogaland:

—Da jeg var liten, var ambisjonen å i det hele tatt klare å spille Mozarts pianokonserter. Jeg kjøpte notene tidlig, og hoppet antakelig elegant over de teknisk intrikate passasjene. Men å spille dem inn...plateinnspillinger er ikke noe jeg har tenkt veldig mye på, har bare grepet mulighetene begjærlig når de har dukket opp. Så da Simax foreslo en Mozart-cd, var det selvsagt ikke nei i min munn.

—Å velge pianokonsert nr. 21 og nr. 22 er å legge lista høyt? Den første fikk internasjonal hitstatus som «Elvira Madigan» etter at Bo Widerberg brukte musikken i filmen (1967), den andre ble godt eksponert i «Amadeus», Milos Formans Mozart-film fra 1984. Ingen av dem lider under mangel på innspillinger?

—Nei, særlig «Elvira Madigan» er jo spilt sønder og sammen. Men det er mye hummer og kanari, da, jeg mener adekvate Mozart-innspillinger der pianisten gjør akkurat nok til at vi fremdeles kan høre hvor fantastisk musikken er, men ikke så mye mer enn det. Jeg håper og tror at jeg har fått til litt mer enn som så.

-Når dette leses, har du solodebutert i selveste Wigmore Hall i London med en Mozart-sonate og en stor Schubert-sonate, og lagt ut på turné i Storbritannia?

-Ja, på Skottland/England-turneen blir det Beethoven og Grieg med Bergen-filharmonien. To uker, seks konserter, og jeg gleder meg, spesielt til å spille a-mollkonserten. Selv med fratrekk for nasjonalisme, sjåvinisme og alt sånt er a-mollkonserten det mest slitesterke stykket jeg vet om, noe jeg kan spille om og om igjen uten å bli lei. Og Beethovens klaverkonsert nr 3 — det er jo på mozartnivå, selv om den er noe helt annet.

For meg er komponister som Beethoven, Brahms og Rakhmaninov veldig mannlige komponister, mens Mozart er androgyn. Ikke i betydningen kjønnsløs, men snarere begge deler, mannlig og kvinnelig, yin og yang.

—Du er kunstnerisk leder for Den internasjonale kammermusikkfestivalen i Stavanger sammen med Martin Fröst. Er 2013-utgaven på skinner?

—Ja, bank i bordet. Det nærmer seg programslipp, men jeg tror vi er der vi skal være. Jeg lærer litt mer om programdisponering for hvert år, så prosessen virker litt mindre komplisert fra år til år.

—Til tross for dine egne mange meritter blir du fortsatt av og til omtalt som «den nye Andsnes» og «det største norske pianotalentet siden Andsnes». Hvordan trives du med det?

—Jeg er dritt lei! Okay, jeg skjønner at det kan være en anerkjennelse og at det er pent ment, og jeg innser at det av og til kan oppstå behov for en eller annen knagg å henge meg på. Men å bli plassert i en slags «Andsnes-arvefølgerekke» med karakteristikker som bare er irriterende uoppfinnsomme? Når skal det slutte? Når Leif Ove blir 63 og jeg 50?

 —Kanskje når «den nye Ihle Hadland» dukker opp?

—Ja, kanskje det? Leif Ove har vært utrolig sjenerøs overfor meg, han inviterte meg til Risør-festivalen da jeg var 23 og satt i juryen da jeg fikk det store Statoilstipendet. Vi har et godt forhold, men vi er vidt forskjellige som pianister med ganske ulikt repertoar, og hele den der «nye Andsnes»-greia blir komplett meningsløs for meg.