LESEGLEDE:  Elevene Jad Khalaf, Idris Salah, Thusan Arulnesan, Abubaker Ali, Noah Løchting Williams, Omar Massfih og Abdullah Kahn Umar toppet lesekonkurransen «Leselyst» på Vahl skole i 2007. Flere sammenligninger denne våren viser at innvandredes barn gjør det bedre eller like bra på skolen som barn av etniske nordmenn.Foto: Frank Karlsen
LESEGLEDE: Elevene Jad Khalaf, Idris Salah, Thusan Arulnesan, Abubaker Ali, Noah Løchting Williams, Omar Massfih og Abdullah Kahn Umar toppet lesekonkurransen «Leselyst» på Vahl skole i 2007. Flere sammenligninger denne våren viser at innvandredes barn gjør det bedre eller like bra på skolen som barn av etniske nordmenn.Foto: Frank KarlsenVis mer

Med middelklassen som ideal

INTEGRERING: Utdanning og gode karakterer er et ideal i integreringspolitikken. Det viser en problematisk håndtering av klasseforskjeller i det norske samfunnet.

||| DENNE VÅREN har flere sammenligninger vist at innvandredes barn gjør det like godt eller bedre enn barn av etniske nordmenn på skolen. Så langt, så godt: Slike sammenligninger mellom gjennomsnittlig utdanningsnivå og karakterer er viktig for å avdekke om det finnes gjennomsnittsforskjeller som kan skyldes diskriminering og å avdekke negative mønstre som kan endres gjennom velferdsstatens inngripen.

Men slike sammenligninger utretter også noe annet; de er med på å skape våre bilder av hvem som er vellykkede og hvem som er mindre vellykkede samfunnsborgere, og det påvirker vårt inntrykk av hva som skal til for å være god nok, både for innvandrede og nordmenn.

I TILLEGG TIL at det holdes opp som et mål at karakterer og utdanningsnivå skal være likt fordelt, holdes gode karakterer, ambisiøse karriereønsker og lang utdanning opp som tegn på en vellykket integrering: «De er blitt som oss». Dette vi-et som innvandrede og deres barn måles mot, er ikke et hvilket som helst: Det er den utdannede middelklassen som holdes opp som mål på norskhet og på om den norske staten og innvandrede foreldre har gjort en god jobb.

Hvis barna i stedet blir mottakere av velferdsytelser, blir hjemmeværende med barn, blir renholdere og yrkessjåfører, eller til og med lovbrytere, forstås det som et tegn på at livet i Norge ikke har gått bra, enten på grunn av diskriminering eller på grunn av foreldrenes manglende innsats. Kanskje de rett og slett ikke har blitt norske nok?

MAN KUNNE i stedet sett på variasjon i utdanning og yrkesønsker blant innvandrede og deres barn som et uttrykk for at de identifiserer seg med andre enn bare den etnisk norske middelklassen, og man kunne husket på at også etniske nordmenn er trygdemottakere, hjemmeværende, ufaglærte eller kriminelle.

Mitt anliggende her er ikke bare å vise at kravene rettet mot innvandrede, deres barn og det norske samfunnet er urimelige, det er også å vise hvordan de gir en problematisk håndtering av klasseforskjeller i det norske samfunnet.

Når media, politikere og engasjerte andre skal diskutere integrering, framstilles i realiteten den norske arbeiderklassen som det innvandrede og deres barn ikke må bli, de framstår rett og slett som ikke-norske.

KAMPEN FOR formell og reell rett til utdanning for alle og til å innta ulike samfunnsposisjoner har vært en viktig del av utviklingen av den moderne velferdsstaten. Myndighetene har forsøkt å tilrettelegge for at arbeiderklassens sønner og døtre skal være sosialt mobile i flere tiår, gjennom opprettelsen av Statens lånekasse for utdanning og gjennom en bevisstgjøring av sosiale ulikheter i skolen. Likevel er ikke dette målet nådd, og det sier oss at prosesser som handler om klasse er mer komplisert og at det å sikre tilgang til sosial mobilitet ikke er nok. Det holder ikke å kunne bli lege; man må ville det også.

Og det er her spørsmålet om klasse blir komplisert: Klasse handler om mer enn økonomisk ulikhet og ulik tilgang til makt, det handler også om livsstil, holdninger og praksiser på mange samfunnsområder. Selv om det norske samfunnet arbeider målrettet mot økonomisk likhet, har det problemer med å håndtere ulike typer for forskjell. Gang på gang holdes arbeiderklasseindivider opp som dårlige eksempler. At de fyller funksjonen som anti-eksempler i integreringsdebatten er bare en side av dette. Også i den offentlige debatt om likestilling, barneomsorg og innvandring framstår arbeiderklassen som noen med gale meninger og gal praksis; som det motsatte av moderne, gode norske borgere.

Å BLI HOLDT OPP SOM et negativt eksempel er selvfølgelig ikke gøy, og mye av diskusjonen av den forventede raske mobiliteten til innvandrede og deres barn kan forsterke arbeiderklassens følelse av underlegenhet i det norske samfunnet, og styrke middelklassens følelse av overlegenhet.

Å sette inn tiltak for å sikre at innvandrede barn får en raskere mobilitet enn den norske arbeiderklassen har hatt, kan også oppleves som urettferdig av etniske nordmenn fra arbeiderklassen. Når jobbene de har holdes fram som for dårlige for innvandrede og deres barn, reagerer de ikke nødvendigvis med å søke seg opp og fram selv eller bruke formelle kanaler for protest. Det kan hende de i stedet vender sin misnøye mot innvandrede.

For noen år siden intervjuet jeg etnisk norske kvinner i dagligvare- og renholdsbransjen. Jeg forsøkte å spørre om klasseforskjeller i dagens Norge, men de var lite villige til å se Norge som et samfunn der klasse har betydning. I stedet var det utbredt å se det norske samfunnet som et som var for hardt for folk som dem selv, og for lett for innvandrere.

VI MÅ OGSÅ SPØRRE oss hvorfor det er så viktig at flest mulig tar lang utdanning og får akademikerjobber i et samfunn som har et skrikende behov for ufaglært og faglært arbeidskraft. Det kan selvfølgelig hende at man ønsker å legge til rette for sosial mobilitet for å sikre at befolkningen får jobber med mer medbestemmelse og lønn og færre helseskader enn mange arbeiderklasseyrker har. Men hvis man virkelig var opptatt av dette kunne man sikret bedre vilkår i disse yrkene i stedet for å sluse folk ut av dem.

Hva med å gjøre det bedre å være i arbeiderklasseyrker i stedet for å fortelle folk at de burde ønske seg noe annet ut av livet enn det foreldrene fikk?

DET Å ØNSKE og det å oppnå sosial mobilitet holdes fram som et krav for gode, moderne borgere, og dette har noen omkostninger for folk som skal måles opp mot det idealet, og noen fordeler for dem som setter idealene.

Den utdannede middelklassen har makt til å definere det gode liv og å forme hvilke liv som er mulige. Hvis arbeiderklassen gjør feil valg, som å røyke, være hjemme med kontantstøtte eller ha kjønnstradisjonell oppgavefordeling i familien, kan den utdannede middelklassen fjerne valgmulighetene. Den makten det gir mener jeg blir underproblematisert i det norske samfunnet, noe som kanskje handler om at denne makten utøves med gode intensjoner.

Problemet er at de gode intensjonene bak mål om å sikre sosial mobilitet, integrering, likestilling og helselikhet også kan gi folk en følelse av å være lite verdt. Det må være lov til å ønske å bli som foreldrene sine og forbli i arbeiderklassen på samme måte som det må være lov å ønske å bli noe annet, både for innvandredes barn og etniske nordmenn.

May-Len Skilbrei er bidragsyter i antologien «Klassebilder. Ulikhet og sosial mobilitet i Norge» som ble utgitt på Universitetsforlaget denne uken.