UNDER TVIL: «I Norge er man per definisjon frisk dersom man er i jobb, men man er ikke per definisjon syk dersom man er sykemeldt eller på annen måte midlertidig ute av arbeidslivet. Da er man syk 'under tvil'», skriver kronikkforfatteren. Foto: Lise Åserud / NTB Scanpix
UNDER TVIL: «I Norge er man per definisjon frisk dersom man er i jobb, men man er ikke per definisjon syk dersom man er sykemeldt eller på annen måte midlertidig ute av arbeidslivet. Da er man syk 'under tvil'», skriver kronikkforfatteren. Foto: Lise Åserud / NTB ScanpixVis mer

Med Nav-briller på

Med dunkelt syn gjennom mørke brilleglass skal en være veldig forsiktig så en ikke forviser feil mennesker ut i skogen.

Hei, jeg heter Siw og jobber fortsatt i NAV. I desember 2012 hadde jeg en kronikk på trykk i Dagbladet, der jeg beskrev en NAV-ansatts (mine) synspunkter på kritikk rettet mot min arbeidsplass. Tilbakemeldingene på kronikken var massive, både fra NAV-ansatte, brukere og samfunnets selvutnevnte observatører. Det var som forventet. En kan ikke stikke hånda inn i vepsebolet uten å godta et stikk eller to.

Det jeg derimot reagerte på var at den gamle problemstillingen «sykdom eller latskap» fremdeles er et såpass sårbart tema. Pengene i vår felles sosiale skattkiste kan ikke ødsles ut i hytt og gevær, for da vil vi se bunnen langt raskere enn vi ville sette pris på. Ingen uenighet her. Det jeg derimot kjente trykke på frustrasjonsknappen var mine medborgeres, inkludert Nav-systemets, oppfatning av egen evne til diagnosestillelse. Igjen, syk eller lat?

Med Nav-brillene på nesa er det mistilliten som råder. Det er den effekten Nav-brillene har. I de siste dagers medieoppslag kan en lese at vi blir svindlet for seks milliarder kroner årlig i urettmessig utbetalte trygdeytelser. Det er mange sykehjemsplasser det! Tar en derimot av Nav-brillene, og plasserer mer tilpassede lesebriller på nesa, kan en også lese at Proba samfunnsanalyse, som står bak rapporten, sier at usikkerheten i anslagene er store. Vi vet ikke, men vi tror. Så om tallene er korrekte eller ikke vites ikke. Personlig mener jeg det er bra at en nå går trygdereglene mer nøysommelig i sømmene. Det jeg er redd for, derimot, er at vi i denne prosessen kommer til å gjøre allerede syke mennesker enda sykere. Med Nav-brillene på nesa har blikket en tendens til å bli litt uklart og det gjør det vanskelig å skille mellom blomster og ugress.

I Norge er man per definisjon frisk dersom man er i jobb, men man er ikke per definisjon syk dersom man er sykemeldt eller på annen måte midlertidig ute av arbeidslivet. Da er man syk «under tvil». Kommer en bruker trillende inn i rullestol med begge armene og begge beina i gips, da blir vi sånn noenlunde overbevist. Men hva med sykdom som ikke vises umiddelbart på utsida? Man får ikke på samme måte som med ledd og knokler tatt røntgenbilder av knuste nerver eller knekt livsvilje.

La meg illustrere et eksempel med og uten Nav-briller på nesa: I 11 år jobbet jeg som gjeldsrådgiver ved et sosialkontor, nå Nav sosial. I løpet av disse årene rakk jeg å se et utviklende mønster i søkergruppen og i de problemene de hadde med seg. Psykiske problemer som angst og depresjoner ble et stadig hyppigere problem. Spesielt en bruker gjorde et dypt inntrykk på meg. La oss kalle ham Kjell. En stor og sterk mann med mange arbeidsår bak seg. Han var helt tydelig ikke av den typen som satt og tørket tårer under «Tore på sporet», men da han skulle beskrive egen situasjon brast han i gråt. Han var tydelig preget av at det å måtte ta imot sosialhjelp, på alle mulige måter, var et personlig nederlag. Kjell beskrev en hverdag som var preget av unnvikelser, angst og depresjoner. På riktig dårlige dager orket han knapt å gå til postkassa, åpne brev eller ta telefonen. Han klarte ikke forholde seg til de fordekte kravene i enkle setninger. Mange dager klarte han knapt nok å reise seg fra senga, men gjorde det likevel som sitt bidrag til tilfriskning. Det var det han klarte, og det var det han hadde å gi.

Ser jeg på Kjells situasjon gjennom Navs brilleglass, er jeg rimelig sikker på at han ikke er så syk som han framstiller seg på møter hos Nav. «Klarer knapt å reise seg fra senga?». Han møter jo her, gjør han ikke? Dessuten kan det umulig være bra å gå der hjemme alene hele dagen. Får altfor god tid til å tenke gjennom egen elendighet på den måten. Nei, det er mye bedre at han presses og tøyes litt. Litt arbeidsevne må han jo ha der inne. Og fastlegens uttalelse? Den er som legeerklæringer flest, og ikke å sette lit til. Erklæringen avspeiler den samme formen for kameraderi mellom lege og pasient som vi ser hele tiden. Hmm, det beste er nok å sende Kjell til arbeidsavklaring. Konklusjon slutt, ferdig snakket.

Uten Nav-brillene på nesa kan saken virke noe annerledes og konklusjonen likeså. Angst og depresjoner trenger ikke nødvendigvis være et tegn på svakhet, men heller et tegn på at man har vært sterk litt for lenge. Trenger Kjell da mer av samme sorten som sendte han midlertidig ut av arbeidslivet i første rekke? Nei, det kan hende at det beste for Kjell er å bli møtt akkurat der han er i livet sitt, der og da? Tom, tømt, tappet - midlertidig ute av drift! Jeg snakker ikke om påkostet ferie fra det norske velferdssamfunnet, men heller en mulighet til å trekke pusten uten å måtte grave seg ned i, og forsvare, egen sykdomshistorie til x antall offentlige hjelpere.

Så hvorfor nevner jeg Kjells historie i denne kronikken? Jo, for den er på ingen måte unik. Det finnes veldig mange Kjell-er der ute. Flere og flere vil jeg påstå, ut fra de erfaringene jeg gjør meg både på jobb og som med-observatør i det norske samfunnet. Kjell kommer i alle farger, størrelser, aldre og varianter. Navs passord til skattekista er røntgenbilder og blodprøver. Så lenge Kjell ikke kan framskaffe slike, vil han måtte gå i stadig forsvar, og forsvarsstillingen er en posisjon det er lett å låse seg fast i.

Mennesker er sosiale dyr og har alltid vært det. Vi fant tidlig ut at ved å holde sammen i større grupper økte vi sannsynligheten for behovstilfredsstillelse og overlevelse. Ifølge Steinar Solheim, forsker ved kulturhistorisk museum i Oslo, har man eksempler på at syke mennesker med kroniske lidelser har blitt godt voksne og seinere begravet som stammer fra steinaldergraver (fra før brillene ble oppfunnet). Det kan tyde på omsorg for gruppas svake allerede den gang. Hva de gjorde med han som lå ved bålet og bare ventet på å få moskusen servert vites ikke, men jeg antar at han enten måtte legge seg sulten eller at han, ved gjentakelse, ble forvist fra gruppa.

Selv om de fleste medieoppslag rettes mot Nav-svindlerne, finnes det noen oppslag i motsatt retning. De som skulle hatt hjelp, men som ikke får. Det hender seg at en og annen politiker står fram, vel å merke med brillemerker på nesa, og uttaler at psykisk syke har rett til, og får, god oppfølging og hjelp av Nav. Det hjelper bare så lite når Nav-brillene settes på nesa så snart de snur ryggen til kamera. Og med dunkelt syn gjennom mørke brilleglass skal en være veldig forsiktig, så en ikke forviser feile mennesker ut i skogen.