APPLAUS: Høyres Landsmøte. Erna Solberg høster stor applaus for sin tale til landsmøte. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
APPLAUS: Høyres Landsmøte. Erna Solberg høster stor applaus for sin tale til landsmøte. Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

Med nerver av stål

Mange har bakket ut etter mindre påkjenninger enn dem Erna Solberg opplevde før landsmøtet for fem år siden. I går ble hun hyllet som en dronning, skriver Stein Aabø.

Kommentar

Det var i 2009 Høyre nådde bunnen. Før landsmøtet det året hadde en rekke meningsmålinger vist en oppslutning på 10- 12 prosent. Alle inklusive partileder Erna Solberg visste at hvis valgresultatet ble så dårlig, altså dårligere enn i 2005, så var det over og ut med henne som leder. Selv skrev jeg her i avisa den dagen landsmøtet åpnet: «Ingen bør misunne Erna Solberg akkurat nå. Hun mangler det meste. Velgere, støttespillere, framtidsutsikter, vinnersaker, alliansepartnere og en klar strategi.»

Fem år etter har hun alt. Hun leder en regjering, dominert av Høyre. Hun har brakt med seg norsk politikks enfant terrible, Fremskrittspartiet, i en mindretallsregjering. De sitter trygt takket være en samarbeidsavtale med Venstre og Kristelig Folkeparti. Faktisk er posisjonen så bekvem at Høyre i spesielle saker kan velge hvilket av de to partiene man trenger støtte fra for å få flertall i Stortinget. Erna kan i prinsippet kjøre slalåm innad i den borgerlige koalisjon. Det er en dristig idrett med tanke på et varig liv. Men i noen saker er det en mulighet.

Inntil nå har avstanden til de rødgrønne partiene vært betryggende. Lite tyder så langt på at de vil være i stand til å vinne valget i 2017. De små strever rundt sperregrensen, mens Ap leter etter nye ideer. Sakte, men sikkert kan Solberg-regjeringen gjennomføre sin politikk, skritt for skritt, uten at det utløser de store bevegelser blant velgerne. Det vil først skje dersom regjeringens politikk oppfattes som en sakte demontering av velferdsstaten.

Mange forklaringer er gitt på hvordan Høyre, under Erna Solbergs ledelse, klarte å komme seg ut av skyggenes dal og inn i regjeringskontorene igjen. Flere faktorer har nok samvirket. Men en vesentlig faktor, kall det en nødvendig om ikke tilstrekkelig betingelse bak suksessen, har vært Solbergs evne til å tåle en trøkk. Det har hun vist også de siste månedene. I striden om fastlegers reservasjonsrett mot henvisning til abort har hun måttet stå i konstant motvind. Likeså under reaksjonene på det ynkelige knefallet overfor Kina i forbindelse med Dalai Lamas besøk. Begge saker har vært belastende. Erna Solberg nevnte ingen av sakene i sin åpningstale på landsmøtet i går. Hvem teller vel de tapte slag i seierens stund? I stedet snakket hun endelig om et tema hun har fått kritikk for ikke å nevne i andre viktige sammenhenger, nemlig klimasatsing. Igjen hørte vi henne snakke om milliarder, som i noen år sto i veien for hennes og Høyres menneskelige sider. Men klimamilliarder er ikke som andre milliarder.

Tidlig i den rødgrønne regjeringsperioden innså Høyre-ledelsen at partiet måtte satse på å bli et bredere folkeparti om det skulle gjenvinne makten. Det var ikke gjort i en håndvending for et parti med appell til de kresne og eksklusive. Men Erna Solberg er ikke som andre Høyre-ledere. Hun framstår som ganske alminnelig. Det ble lagt merke til da Dagbladet Magasinet i fjor sommer hadde en reportasje fra hennes og ektemann Sindre Finnes' hverdagslige hjem i Bergen. Solberg barbeint, og ektemannen med blå strømper stående på et linoleumsgulv i ganske rotete omgivelser. Andreas Hompland oppsummerte inntrykkene i en seinere kommentar: «Det må være samsvar mellom et partis program og partilederens profil. Erna Solberg legemliggjør bildet av det breie og folkelige Høyre.» I gårsdagens VG forsterkes dette inntrykket. Der har Erna og Sindre latt seg intervjue i nye gemakker, nemlig i statsministerboligen på Frogner. Det går tydelig fram at de to ikke egentlig føler seg helt hjemme i de staselige omgivelsene.

Under landsmøtetalen i går omtalte hun også sine medspillere i hverdagslige vendinger. Der tidligere Høyre-ledere ville sagt «fru Mæland» holdt Erna seg konsekvent til statsrådenes fornavn: Monica (Mæland), Bent (Høie), Torbjørn (Røe Isaksen), Ketil (Solvik Olsen), Jan Tore (Sanner), Tine (Sundtoft), Siv (Jensen), Trine (Skei Grande) og Knut Arild (Hareide). Det var gjennomført og åpenbart gjennomtenkt. Den folkelige Erna som midtpunkt i et trivelig arbeidslag.

Virkningen av stålnerver og tykk hud er imidlertid dobbel. Erna Solberg blir ikke så lett vippet av pinnen. Men samtidig klarer hun ikke alltid forutse hvilke saker som skaper storm. Og skulle det bli vedvarende kuling, vil også hennes folkelighet bli brukt mot henne.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook