Med nese for suksess

Barbra Streisand er en diva som bare ytterst sjelden viser seg offentlig. Helt siden hun var småjente har hun målbevisst gått inn for å bli stjerne. I dag runder hun 60.

I dag er hun 60 år, denne jiddiske jenta som fra å være en snål og utilpass jentunge med altfor stor nese og skjelende øyne, ble en strålende stjerne, en prektig primadonna og en av de største vokale begavelser i moderne tid.

Nesa er fortsatt stor, og øynene skjeler - om enn noe mindre. Men hun har utnyttet sitt merkelige utseende til sin fordel og for lengst gjort det til en naturlig del av personligheten som er Barbra Streisand.

Stygg andunge

«Fascinerende stygg-pen» var betegnelsen en kritiker ga kvinnen som etter å ha erobret Broadway, plateindustrien, konsertscenen og fjernsynet ble en av Hollywoods mektigste kvinner både som artist, produsent og regissør.

Hun ble en utradisjonell superstjerne i en generasjon der superstjerner egentlig ikke lenger fantes, men Streisand hadde et unikt talent, en uimotståelig, nydelig og særegen sangstemme og en fantastisk komisk timing - en kombinasjon verden ikke hadde opplevd siden Judy Garland.

Barbra Streisands liv er et levende eksempel på den amerikanske drømmen. Hun var Askepott og den stygge andungen som vokste opp i et fattig hjem i Brooklyn, der faren døde et drøyt år etter at hun ble født. Som en tilbaketrukken einstøing ble hun mobbet på skolen med økenavn som «Snyteskaftet» og «Gærne Barbara» (hun fjernet seinere den nest siste vokalen i fornavnet, men lot nesa være som den var).

Jenta var uhyre sjenert og forferdelig ensom, og tilbrakte all fritid hjemme hvor hennes stadig større begjær etter å få mer ut av livet gjorde situasjonen verre. Etter hvert fikk hun imidlertid et fristed - i den lokale kinoen satt hun for seg selv i mørket foran det store lerretet og opplevde livet slik det egentlig skulle være i stedet for hennes begredelige og uutholdelige tilværelse.

I to timer av gangen forlot hun virkeligheten og flyktet inn i filmens fantasiverden, bare for å vende desto mer smertefullt tilbake til den brutale realiteten når filmen var over.

Dagdrømmer

På taket i leiegården hun bodde i, gjenskapte hun det hun hadde opplevd i mørket. «Jeg var personene fra filmene,» fortalte hun siden. Gradvis overvant hun ensomheten og den sosiale frykten. Hun eksperimenterte med uttrykk, stemmer og forskjellig sminke for å skape ulike skikkelser, og i bruktbutikken kjøpte hun gamle kjoler, fjærboaer og bredbremmede hatter som hun begynte å gå med på skolen for å bli lagt merke til.

Hun skulle bli skuespillerinne! Hun skulle rømme fra Brooklyn og bli elsket og beundret i stedet for latterliggjort og hånet. Hun skulle bli glamorøs og kysse vakre menn. For Barbra var ikke dette bare fabulerende hjernespinn - det var et reelt mål.

Hun promoterte seg selv tidlig på en måte som gjorde henne bemerket. Da hun begynte å gå rundene for å få opptre på klubber, pleide hun å si: «Du burde hyre meg, for jeg er nemlig kjempegod!» Nesten som en prostituert som selger sine tjenester.

Jobbene ble flere, hun ble fort lagt merke til. Snart opptrådte hun i flere TV-show med sine høst særpregede versjoner av kjente sanger. Men det som lett kunne ha blitt pinlig, var i stedet nyskapende, interessant annerledes og musikalsk korrekt. For eksempel snudde hun allerede i 1962 opp ned på den oppjagede og lystige tjuetallsslageren «Happy Days are Here Again», og framførte den i et langsomt balladetempo.

Gjennomsiktig kjole

Resultatet ble oppsiktsvekkende virkningsfullt. Teksten fikk plutselig en helt ny mening, og ble ironisk og dramatisk. Hun hadde en sjelden musikalitet, en umiskjennelig stemme og dette uforklarlig magiske som amerikanerne kaller «presence» - en tilstedeværelse som gjør det umulig å ta blikket fra den som opptrer.

Hennes første film, musikalen «Funny Girl» fra 1968, er historien om Fanny Brice, en annen stor amerikansk sangerinne og komedienne som var landets yndling på 1920- og 30-tallet. Men det kunne like gjerne vært historien om Barbra Streisand, så mange paralleller var det i oppveksten, talentet og karakteren til de to kvinnene.

«Funny Girl» innbrakte Streisand Oscar. Hun sjokkerte et fullsatt gallapublikum da hun entret podiet i en gjennomsiktig Scassi-pyjamas, så megetsigende på statuetten og sa «Hei, kjekken...» Det tok imidlertid ikke lang tid før en så sterk personlighet som Barbra Streisand fikk rykte på seg for å være vanskelig. Seinere ble «vanskelig» byttet ut med «umulig». Allerede under innspillingen av «Funny Girl» skal hun ha blandet seg så mye opp i produksjonen at hun behandlet veteranregissøren William Wyler som en butler.

«Ikke døm henne for hardt,» var Wylers lakoniske kommentar. «Funny Girl er tross alt den første filmen Miss Streisand har regissert.» Seinere har flere av hennes mannlige motspillere også karakterisert henne mindre flatterende.

Stormannsgal

Ryan O'Neill («What's Up, Doc» (1972) og «The Main Event» fra 1979) påsto at hun var den mest fordringsfulle kvinnen i filmhistorien, og Kris Kristofferson («A Star Is Born» fra 1976) sa at å jobbe med henne var som å være på en piknik midt på motorveien. «Jeg hadde ingen uoverensstemmelser med Barbra Streisand,» fortalte Walter Matthau («Hello Dolly» 69). «Jeg var simpelthen bare irritert over hennes iboende tendens til å være fullstendig stormannsgal.»

«Jeg er ikke et ondsinnet menneske,» har damen selv kommentert. «Men kanskje er jeg uforskammet uten å være klar over det.» Clive James, som for få år siden var en av de siste som foreløpig har fått intervjue divaen, har seinere aldri latt en sjanse gå fra seg til å fortelle at stjernen personlig valgte kameramenn, bestemte kameravinkler, satte opp lyssettingsplan og organiserte valg av blomsterdekorasjoner, for så å møte opp fem timer for seint uten tegn til beklagelse.

Streisand har spilt i 16 filmer. Etter hvert har hun fjernet seg fra musikaler og komedier til fordel for filmer med seriøse temaer og samfunnsengasjement som «Nuts», «The Prince of Tides» og «The Mirror Has Two Faces». Hennes største personlige triumf var «Yentl» (1983), som hun både skrev dreieboka til (etter Isaac Singers bok), produserte, regisserte og spilte hovedrollen i.

Streisand har med åra følt seg mer og mer utilpass ved å opptre live, og fikk nærmest sceneskrekk. Det er derfor hun foretrekker film, og det er derfor hun unngår all form for personlig opptreden. Et enkeltstående unntak opplevde vi nylig på årets Oscar-utdeling hvor hun overrakte sin gode venn og medspiller fra «The Way We Were», Robert Redford, en ærespris. Og hun så ikke ut som en vanlig 60-åring, selv om han unektelig begynner å se mer ut som sine 65...

En divas ego

Streisand er blitt beskyldt for å være egoistisk, men forklarer selv: «Å ha et ego betyr å tro på din egen styrke og samtidig være åpen for andres meninger. Det er å være åpen, ikke lukket. Så - ja, mitt ego er stort, men på visse områder er det også veldig lite. Mitt ego er årsaken til at jeg gjør det jeg gjør - på godt og vondt.»

Barbra Streisand var gift med skuespilleren Elliot Gould fra 1963 til 1971 og fikk sammen med ham sønnen Jason, som for øvrig satser på en regissørkarriere. Hennes nåværende ektemann heter James Brolin, som hun giftet seg med i 1998.