Med null i mente

I går holdt Kulturrådet sitt varslede éndagsseminar om innkjøpsordningen for ny norsk litteratur. Auditoriet på Grev Wedels plass var fylt til siste plass. Bakgrunnen for seminaret var vinterens store nulledebatt i norsk litteratur. Vurderingsutvalget foreslo de siste romanene til både Torgrim Eggen og Anne Holt nullet, og ankenemnda opprettholdt nullingen av Holt.

  • «Nu vil jeg fortelle alt,» siterte tidligere ankenemndmedlem Einar Økland. Med hele 16 års fartstid i nemnda fortalte han så nokså mye. Einar Økland ville selv nullet tre åttendedeler av all ny norsk littteratur blankt, dersom hans smak alene skulle rådet. Han beskrev da også hvordan de fleste medlemmer kom inn i ankenemnda som nullingsvillige hauker. De vil jo vise at de er personer som liker gode bøker og ikke dårlige, forklarte Økland. Med årene ble haukene gjerne forsonlige duer, med lav nullingsvilje. Vil man ha strengere praksis, bør man skifte medlemmer oftere, foreslo Økland.
  • Forfatterforeningens formann Inger Elisabeth Hansen påpekte at jo flere nullinger Kulturrådets komiteer gjorde, jo mindre ble skillet mellom innkjøpte og ikke innkjøpte bøker. Innkjøpsordningen eksisterer for å stimulere, ikke premiere, minnet hun om.
  • Mens ankenemndas leder Jahn Thon sto på at innkjøpsordningen hadde som oppgave å sikre kvalitet, følte forlegger Anders Heger i Cappelen et svært lite behov for å bli oppdratt av Kulturrådets komiteer. Et slikt selvbilde hos en statlig kommisjon gjorde ham litt ubehagelig til mote, sa Heger.
  • Et problem med innkjøpsordningen er at de gode betingelsene den sikrer skjønnlitteraturen, gjør situasjonen vanskeligere for de tilgrensende sjangrene. Essayistikken spiser smuler: Hvor mye essays som blir innkjøpt, kommer ganske enkelt an på hvor mange skjønnlitterære bøker som blir nullet.
  • Men - for å vende tilbake til Økland - problemet er ikke de katastrofalt dårlige bøkene. Problemet er det store middelsjiktet av bøker - bøker fra forfattere som skriver «flinkt og godt». Det er der vi har den store sumpen, mente Økland. Den sumpen må vel i tilfelle innkjøpsordningen ha et ansvar for?

Og der hadde forlegger Halfdan Freihow et innspill til nytenkning: Dersom Kulturrådet hadde fått samme rabatt fra forlagene som Bokklubben krever og får, kunne millioner fristilles til innkjøp av oversatt litteratur. Sikkert - hvis ikke forlagene bare øker prisene på bøkene, da.