Med Obama ved sin side

Israels statsminister Benjamin Netanyahu kan uhindret fortsette å bombe Gaza så lenge USA foreløpig ikke har noen planer om å stanse ham.

Meninger

FNs SIKKERHETSRÅD har oppfordret til våpenhvile mellom Israel og Hamas i Gaza, det samme har USA og EU. Men det er én stor forskjell. I FNs og USAs språkbruk mangler ordet «umiddelbar», noe som skiller uttalelsen fra EUs. Det betyr i klartekst at amerikanerne vil la Netanayhu holde på foreløpig for å bli kvitt både raketter og «terrorister» — og så noen hundre sivile i tillegg. Hvem som hindrer FN i å oppfordre til umiddelbar våpenhvile, er selvfølgelig USA som ellers ikke ville ha godtatt noen FN-innblanding overhodet.

Amerikanerne sier at Israel har full rett til å forsvare seg, og at tida ikke er inne til å stanse krigføringen mot Gaza. Dermed har den israelske regjeringen carte blanche fra sin hovedallierte, noe som selvfølgelig har stor betydning for krigføringen. Nå har ikke Israel alltid danset etter USAs pipe, tvert om, men ingen israelsk statsminister er interessert i å komme på kant med verdens eneste supermakt og beste venn.

PRESIDENT BARACK OBAMA skulle skape fred mellom israelerne og palestinerne da han ble valgt til USAs president i 2008. Han framsto også som langt mer Palestina-vennlig enn sin forgjenger George W. Bush. Men de fem og et halvt åra siden Obama sverget president-eden har vist at han ikke er noe annerledes enn sine forgjengere når det gjelder forholdet til Israel. Vel kan han bruke harde ord noen ganger, men det skvetter av som vann på gåsa og er vel heller ikke ment bokstavelig. Mange vil hevde at den amerikanske presidenten har gjort et alvorlig forsøk på å skape fred mellom israelerne og palestinerne, og han fikk også fredsforhandlingene i gang igjen på et vis — uten at det betød noe særlig. For så lenge USA lar Israel fortsette bosettingen på den okkuperte Vestbredden og i Øst-Jerusalem, kan ikke forhandlingene komme noen vei. Og Obama kan heller ikke late som om Hamas ikke eksisterer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

-Du slutter ikke fred med dine venner, men med dine fiender, er et uttrykk som ofte er brukt, blant annet av daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre under Arbeiderpartiets landsmøte i 2007. Det er et mantra USA ikke er særlig opptatt av; de siste åras hendinger har vist at det er bedre å slåss enn å forhandle. Men resultatet blir dårlig — så godt som hver gang.

HVA SOM ligger bak Obamas positive rolle til den pågående israelske offensiven i Gaza, vet bare de innvidde. Han kan håpe at Israel vil kunne klare å knuse Hamas, slik at forhandlingene med Fatah blir gjenopptatt, men det vil være å tro på mirakler. Krigføringen i Gaza der over 160 palestinere, de fleste sivile, hittil er blitt drept, har sin virkning på så godt som alle palestinere. De kan være politiske fiender, men en vanlig palestiner på Vestbredden blir bare mer hatefull mot Israel og USA dess flere liv som går tapt i Gaza. Og president Abbas på Vestbredden kan ikke akkurat komme og takke amerikanerne for at de lar Israel bombe som aldri før, det vil være hans politiske dødsdom.

Så spørs det om Obama har gitt opp forhandlingene og overlater til sin etterfølger å hanskes med problemet mellom israelerne og palestinerne. Det gir ham ikke noe godt ettermæle, men han kan jo legge skylda på Hamas for alt det er verdt — og ikke verdt. Det at president Abdul Fattah al-Sisi tok makta ved et kupp i Egypt i fjor, ødela også svært mye for Obama. Da president Mohammed Mursi fra Det muslimske brorskap ledet Egypt, kunne egyptiske forhandlere og politikere brukes som mellommenn og meklere i striden mellom Hamas og Fatah — og mellom Fatah og Israel — ikke minst fordi brorskapet i stor grad støttet sine islamistiske trosfeller. Dette kan ikke amerikanerne gjøre lenger.

ÉN TING er i hvert fall sikkert: USAs popularitet i Midtøsten vil bli ytterligere svekket etter denne krigen. Ikke så mye fordi araberverdenen som sådan støtter Hamas, men fordi Obama lar Netanyahu gjøre som han vil. Med krigen i Syria og Irak der den amerikanske presidenten som blir oppfattet som inkompetent, veik og vinglete, vender flere og flere arabere seg vekk fra USA. Når Obama støtter den Iran-vennlige sjiamuslimske irakiske statsministeren Nouri al-Maliki, blir sunnimuslimene rasende. Når han fortsetter å presse Iran når det gjelder Irans atomprogram, mister han stadig mer sympati fra sjiaene i landet — sjøl blant iranske motstandere av presteskapet. De aksepterer ikke at Iran ikke skal kunne utvikle atomkraft —  dog for å brukes til energi og ikke atomvåpen.

Det spennende i dagene framover blir hvor lenge USA kan fortsette sin politikk uten å komme i konflikt med EU. Dessverre vil det nok ta tid før Obama ber sin venn Benjamin Netanyau slutte å bombe.