Med øre for tida

Praktfull samling av tidlig tysk kirkemusikk.

CD: Kan man høre hvordan musikken trekker et lettelsens sukk, selv idet den klinger 300 år etter at den ble skapt? Jeg er fristet til å svare ja, etter å ha sittet og hørt en stund på Heinrich Schütz, et av den aldrende mesterens storverker, nå utgitt på Harmonia Mundi over to cd-er.

DET ER SKREVET i 1650, ved et vannskille i europeisk historie, to år etter avslutningen av den store tredveårskrigen. Den hadde tappet Europa for krefter og spredt lidelse i en til da ukjent målestokk over hele kontinentet, særlig i de tyske områdene. Kirkemusikken var kraftig rammet, mange av kirkens musikalske institusjoner var gått helt i oppløsning.

Derfor snakker musikkhistorikere om tida som en ny begynnelse i tysk musikkhistorie. I 1650 var Schütz 65 år, og en etablert skikkelse i den nye protestantisk kirkemusikken. Her fortoner samlingen «Symphoniae Sacrae III» seg som en portal til nye tider. Samtidig knytter tittelen båndene bakover, idet den henspiller på tilsvarende samlinger av Schütz læremester tidlig på 1600-tallet i Venezia: Giovanni Gabrieli.

Derfra hadde Schütz allerede brakt med seg de radikale musikalske nyvinningene fra Italia, over Alpene og hjem til Sachsen. Og i «Symphoniae Sacrae III» er det som om de lange linjene bakover plutselig folder seg ut, med nytt overskudd. Det er en samling som formelig bugner, åndelige konserter, koraler, instrumentale perler og soli, alt sammen næret av Schütz\' spesielle gave for å la musikk tolke tekst.

MUSIKKEN ER I DE beste hender. Ensemblene Cantus Cölln og Concerto Palatino er fortrolige med denne tradisjonen, som ennå har større islett av noe fremmedartet enn hva den vanligvis krediteres for, en slags blek skjønnhet som fascinerer. Og under Konrad Junghänel, som har et godt øre for hva denne musikken dreier seg om, klinger den faktisk med et streif av lykke og lettelse.

Sjostakovitsj\' to symfonier viet til Bolsjevik-revolusjonen, nr. 2 og nr. 12, med 35 år imellom, bærer også bud om tida de ble skapt i. Men de klinger i et annet register. Den første av dem er en del av tidlig sovjetisk propagandakunst, ennå ganske sprø og utprøvende, men også patetisk til det uutholdelige.

Den andre, Symfoni nr. 12, er skrevet til revolusjonsjubileet i 1962, av en mann som lenge hadde levd under partbullens knugende frykt i årevis, uten å ane at Stalin internt hadde lagt ned forbud mot å røre Sjostakovitsj. Hva Sjostakovitsj så rundt seg, var hvordan kolleger som hadde vært utsatt for liknende kritikk som ham selv, bare forsvant i all stillhet.

Vi kan bare ane Sjostakovitsj\' isnende frykt, der han innimellom gjorde framstøt for å blidgjøre politistaten, mens han andre ganger forsøkte en mer lavmælt motstandsstrategi.

12. SYMFONI er i hvert fall alt annet enn lavmælt. Den er en programmatisk hyllest til Lenins bedrifter, nesten uspiselig i all sin plumphet, om enn håndverksmessig kyndig skrudd sammen, som alt hva Sjostakovitsj gjorde.

Mer som dokument, enn som estetisk produkt, er denne EMI-utgivelsen fascinerende. Til det bidrar også Mariss Jansons\' glimrende framføring, med et av sine orkestre, Kringkastingsorkestret i Bayern.