Med partiboka i orden

Når SVs kunnskapsminister ringer flere SV’ere for å be dem søke jobb som taleskriver, viser det manglende kunnskap om forholdet mellom politikk og administrasjon i departementet.

Ingen stilling i embetsverket skal tilsettes på politisk grunnlag. Det er galt, men i og for seg forståelig at man skjeler til den politiske bakgrunnen når en taleskriver skal tilsettes. En SV’er vil selvsagt lettere skrive taler for en SV-statsråd enn en som ikke kjenner SV. Problemet er bare at taleskriveren er en faste stilling, og etter valget neste år må kanskje den samme skribenten bistå en FrP-statsråd. Det er mulig at taleskriveren klarer å omstille seg, men for en statsråd med en helt annen partibakgrunn vil det være umulig å arve en politiker fra et annet parti som taleskriver. En taleskriver er en politisk jobb, som må ansettes på politisk grunnlag.

Det er grunn til å minne om følgende: Departementene skal være faglige sekretariat for politisk ledelse, ikke et politisk sekretariat, og slett ikke et partis sekretariat. Embetsverket skal ikke gå på akkord med sin faglige uavhengighet, og har faktisk rett og plikt til å sette foten ned når politikken går ut over fagligheten. Beslutningene er blitt så komplekse og kunnskapsintensive, at den faglige siden er viktigere enn noen sinne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Alle regjeringer uansett farge har vært veldig beskjedne mht. å utnevne politiske rådgivere.

I dag er 1,9 % politisk tilsatte i departementene, mens det for 35 år siden var 1,3 %. I dag er 50 byråkrater pr politiker, mens det i 1973 var 73, en ytterst minimal økning ift. det dagsordenpress som politikerne i dag har.

Den nye medievirkeligheten gjør at politisk ledelse må være tilgjengelig for media nær heledøgnet. Skal en liten politisk ledelse kunne fylle denne rollen, må embetsverket tjene som reservepolitikere i den skiftende politiske nyhetshverdagen.

Veksten i informasjonsbyråkratiet må ses som et svar på denne utviklingen. På 70-tallet var det 20 informasjonsfolk, for 10 år siden var tallet økt til 70, og i dag er det over 100 informasjonsfolk i departementene. En femdobling av informasjonsstaben siden 70-tallet er en stille revolusjon i et system som er kjent for måtehold når det gjelder nye stillinger. Disse jobbene tilhører embetsverket, men flere av dem burde vært politiske. Som kom og gikk med statsråden. Hvert departement bør få en politisk informasjonsrådgiver, en politisk taleskriver, og denne modellen er langt på vei gjennomført ved Statsministeren kontor. Der har man både en fast informasjonssjef og en statssekretær med politisk informasjonsansvar.

I Sverige er én person i den politiske ledelsen øremerket som pressekontakt, en modell vi kan lære av i Norge. Dette vil skape ryddigere forhold mellom politisk ledelse og embetsverket, og en statsråd kan da fremføre sine taler i trygg forvisning om at taleskriveren kjenner både partiprogrammet og Soria Moria.